de andre, off art og clement greenberg om off art

image126jakobs stige
intro

off art
er som sagt tidligere i denne bloggen, en ekstrem versjon av Art Brut (ikke den engelske rockegruppa, altså).  off art er den kreativiteten som folk slenger fra seg og som senere, oppdaget, tatt vare på og satt inn i en ny kontekst, vil nære det syndromet  som egentlig er  grobunnen til den estetiske praksis (det å tenke i bilder).
Å verdsette denne forunderlige kreativiteten er å rette en kritikk mot de konvensjonene som ruler i samfunnet.
Og museal kunst er kanskje ikke av høyere betydning enn de sporene av opplevelser man kan oppdage bare ved å flanere litt rundt omkring. 

Jean Dubuffet gav denne rå-kreativitet navnet Art Brut. Hans samling av gjenstander han hadde funnet, eller gjenstander lagd av "primitive", barn og sinnssyke ble til flere viktige utstillinger og tekster.
I katalogen til utstillingen ved galleri Drouin i 1949, skrev Dubuffet en tekst med en ganske symptomatisk tittel:
L' Art Brut préféré aux arts culturels (rå-kunsten er å foretrekke fremfor den kulturelle kunsten). 
Til de som ønsker å fordype seg i emnet er Alois Riegl, William Morris og Charles Ladame verdt å nevne i samme slengen.

Les hva Greenberg skrev i essayet fra 1974, Mot- avantgarde:
                                                                                        
image130       image131      image125

Avantgardistisk kunst søkte helt fra begynnelsen av i stor grad effekter fra en kontekst som lå utenfor det estetiske. Duchamps første readymades, sykkelhjulet, flasketørkeren, og senere urinalet, var slett ikke nye når de ble sett sammen: da de ble sett første gang, sjokkerte de utelukkende fordi de ble presentert i en høyere kunstsammenheng, som jo er en rent kulturell, sosial sammenheng, slett ikke en estetisk eller kunstnerisk. 

Det finnes imidlertid andre varianter av avantgardistisk kunst som ikke støtter seg på ytre kontekster, og som higer etter en iboende visuell eller situasjonsbetinget originalitet: minimalistisk kunst (som ikke er fullstendig avantgardistisk), teknologisk kunst, <<funky>> kunst, Land Art, <<prosessorientert>> kunst, <<systembasert>> kunst osv., osv. Disse  kunstformene legger langt mer vekt på spørsmålet om hvorfor fenomenal nyskapning, virker på så helt andre måter i dag enn tidligere.    
Blant de mange tingene svært original kunst alltid har gjort, er å forvandle til kunst noe som synes å være ikke-kunst. Avantgardekunst trakk oppmerksomheten mot denne tilsynelatende forvandlingen på mer åpenbare og slående måter enn noen tidligere kunst hadde gjort - i alle fall noen urban kunstform. Det var som om grensen mellom kunst og det man antok var ikke-kunst trakk seg raskere tilbake for avantgarden, og at avantgarden samtidig måtte presse sterkere og sterkere mot denne grensen.
 
image129       image127        image128

Men Duchamps readymades viste allerede at forskjellen mellom kunst og ikke-kunst var en konvensjonalisert forskjell, ikke en forskjell som ble sikkert erfart. (De viste dessuten at det å være kunst ikke nødvendigvis var en ærefull tilstand). Siden den tid er det også blitt tydeligere at alt som overhodet kan erfares, også kan erfares som kunst. Kort sagt, kunst og estetikk er ikke bare overlappende, de faller sammen (noe Benedetto Croce hadde en anelse om, men ikke fastslo). Når begrepet kunst stilles på den strengeste erfaringsprøven, viser det seg at det ikke betyr dyktig håndverk (som antikkens mennesker definerte det), men en mental distansering - noe som kan utføres selv uten bistand fra sansemessig persepsjon.     
Alt og alle kan underlegges en slik distansering, og dermed forvandles til noe som virker som kunst. Dermed viser det seg at det finnes noe som kan kalles kunst som sådan, kunst som realiseres eller kan la seg realisere overalt, selv om det for det meste gjøres av vanvare og resultatet er forbigående og solipsistisk: det er privat, <<rå>> og uformalisert kunst (ikke <<formløs>>, ettersom det ikke eksisterer noe slikt). Og siden denne kunsten henter næring fra alt som tenkes kan, er den så å si allestedsnærværende blant mennesker. 

Denne <<rå>> allestedsnærværende kunsten er i sin alminnelighet bare minimalt bevegende rent estetisk sett, uansett hvor virkningsfull den måtte være som trøst, terapi eller til og med som <<sublim>>. Den er bokstavelig talt virkelig minimal kunst. Og det forblir den, for i sin sedvanlige private sfære er den beskyttet mot forventninger og krav. Kunsten begynner med forventninger og tilfredsstillelse, men bare under press fra forhøyde forventninger ? forventninger slik de er blitt skolert og forsterket gjennom tilstrekkelig estetisk erfaring - kan kunsten løfte seg selv ut av sin <<rå>> tilstand, gjøre seg kommuniserbar og bli det samfunnet anser som egentlig kunst, offentlig kunst. 

Duchamps <<teoretiske>> seier var å vise at <<rå>> kunst kunne formaliseres, gjøres offentlig kunst, rett og slett ved at han plasserte den innenfor en formell kunstsituasjon, og det uten å forsøke å tilfredsstille forventninger ? i alle fall i prinsippet. Etter Duchamp har denne <<rå>> kunst blitt stereotypisk avantgardistisk praksis, alltid fulgt av påstanden om at man vinner stadig nye områder av ikke-kunst for kunsten.  

clement greenberg, den modernistiske kunsten, pax 2004   


142256-124clement greenberg (1909-94)

 

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
https://blogsoft.no/trackback/ping/5429086