venice biennale's report: bruken av félix gonzáles-torres

Et besøk på den 52. Biennalen i Venezia, 2007 

image143

Øverst ved Adriaterhavet kryr en by av evenementer - av smilende turister som oversvømmer gatene, båtene og torgene med blikket oppover under solen a picco; som hviler i skyggen av bygningene, på kafeer og restauranter, eller blant hyllene til air conditioned butikker.  Venezia er kulissen for de som ønsker å forevige Eventyret. Folk velger et passende hjørne, justerer uttrykket, frisyren og posituren for å ta seg best ut foran fotoapparater, kameraer og mobiltelefoner.
Vi trasker omkring, relasjonelle mennesker i fred med verden, stadig på jakt  etter et cheapere sted å oppholde seg i tre dager. Strømmen tar oss med; vi er slukt av mylderet. Inntrykkene overmanner oss allerede utenfor jernbanestasjonen.
I denne byen  for noen århundrer siden ble maleriet til , like flimrende som gjenspeilingene på veggene over vannet.
Mellom kanaler og smug en annen by holder på med sitt. Forestillingen vi er omgitt av er levebrød for mange, og monumentbyen er ennå deres hjem. 
  
image154

Biennalen
er en utfordring: bare Giardiniene og Arsenalet tar minst to dager å besøke. Arrangementet er for øvrig fordelt over hele byen. Vi besøker bare hovedarrangementene. Sannsynlighetskalkylen på neste utstillingens beskaffenhet + tidsrådighet x fotturer = overbevisende.  De utstilte verkene viser til et behov for politisk diskusjon om vår tilværelse i denne verden. Men grepene virker lite overbevisende og slitte, som om det ikke var alvorlig ment.
Vår sivilisasjon har reist opp et skille mellom det opplevde og det forestilte. Virkeligheten er for omfangsrik. Vi mister taket og underholdningen er vår trøst. Think with the Senses - Feel with the Mind: det skipler.
Karusellen av inntrykk har etterlatt få enkelte verk i min hukommelse. De er usensasjonelle og de fanger min interesse for sin grundige lavmælthet: Det de har felles er en nødvendighet for å komprimere, dempe, presse ned på en desillusjonert men bestemt måte, Støyen som er i og rundt oss.

En mengde folk fra alle verdens kanter drar med seg papirruller omkring paviljongene ved Giardiniene.

image140

 Den amerikanske paviljongen presenterer en retrospektiv av Félix Gonzáles-Torres, den elskverdige skrullen besatt av det like og dobbelte (for eks. de to nydelige vannspeilene i hvit marmor foran bygningen), som gjorde hengivenheten til kunstverk. I en skrall men likevel komfortabel tilværelse som slår sprekker, kan man trøste seg med hverdagslivets små gleder. Noen prøver å viske ut den magiske grensen mellom verk og publikum ved å gjøre betrakteren delaktig i den skapende prosessen. Kanskje det vi ser er en konsekvens av dette: En del kunder kommer ut av paviljongen med en eller flere papirruller under armen eller ned i en bag. Folk forsyner seg grådig av de utstilte kunstverkene: de er jo gratis for fanden, og det er lov å ta dem. De ruller sammen iherdig plakatene som ligger i to og to like bunker, og knasker i seg sukkertøyet strødd pent på gulvet. Vi er med på en performance uten å vite det, og spaserer fra sted til sted enhver med "byttet" sitt under armen.

image141

Ettersom tiden går, mens vi fortsetter å slepe rundt kunstverkene, dukker noen spørsmål opp:  
Hvem gir og hvem får? Hva får vi? Hvorfor i helsike skal vi ta imot noe fra andre? Hva er med dette systemet som så gjerne vil ta seg av oss?
I disse bildene ligger det et svar og en trøst...

Kanskje årets Biennale mest vellykkede verk?

image142image144image160image146image145image149image153image150image161image152image155image147image158image159image156

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
https://blogsoft.no/trackback/ping/5496260