Lokalisere kulturen: en erfaring (del 2)

kunsthall molde 55


4/5
Kunsthallen i Tingvoll

En felles verden forsvinner når den bare blir betraktet fra én synsvinkel; den kan rett og slett bare eksistere i et mangfold av perspektiver.
Hannah Arendt, Vita activa, 1958

An act of hospitality can only be poetic.
Jacques Derrida, Of Hospitality, 1997


Det gamle postkontoret i Tingvoll er en del av et større næringskompleks, bygget opprinnelig i sosialdemokratisk stil. Bygningen ligger i Midtvågen, langs RV70. Komplekset eies av Coop Orkla og huser Coop Markedet og postomdelingen. I etasjen under finnes en NAV-avdeling og ulike kurative helsetiltak. Utenfor bygningen ligger det et lite torg med busstopp og parkeringsplasser.
Under Postens effektiviseringsfase på begynnelsen av 2000tallet, ble dette postkontoret avviklet. Lokalene hadde stått tomme siden omstillingen, delvis renovert. De store butikkvinduene var som hull i fasaden. Gjennom det støvete glasset kunne du se noen få deler av det gamle inventaret, og inntørka stueplanteblader som lå strødd på gulvet. Gamle gardiner, foreldete farger og inventar var rester av noe som i en rask omdreining av epoker hadde forlatt rommene i all hast.

I mars 2007 begynte jeg seriøst å tenke på dette stedet som plattform for å konkretisere og utvikle Rescuezone. Et prosjektgalleri ville ha tillatt meg å drive fram profesjonelt et utforskningsprosjekt, og sikre kvaliteten til neste steg i prosjektet, Arrivals/Departures, hvor jeg skulle benytte meg hovedsakelig av lokale kunstnere.
Å plassere galleriaktiviteten inn i konteksten som jeg ønsket å problematisere, ville ha utvidet ansvarsområdet og omfanget til visningsstedet.
Som kommunikasjonsmiddel, ville kunstprosjektene ha blitt knutepunktet i dialogen mellom publikum og kunstnere: de ville ha demokratisert forholdet mellom betrakter og kunstner, og forvirret skillet mellom de to partene. Gallerivirksomheten skulle bevege en situasjon mot en forandring, og måtte utvikle seg i forskjellige retninger: på en side etablere et kulturelt felleskap, og på den andre skape erkjennelse. Folk kunne se utstillingene fra utsiden av de store vinduene: til og med arkitekturen brøt ned skillet mellom innsiden og utsiden, det offentlige og det private.
I den første utformingen skulle Tingvoll kunsthall inkludere ulike samfunnslag i sine evenementer, gjerne ved å tilrettelegge aktiviteter for beboerne av det lokale asylmottaket. Som utvekslingssenter for kunstnere fra andre periferier av verden, kunne kunsthallen ha utviklet seg til å bli en permanent interlokal plattform. Den korte levetiden til visningsstedet har foreløpig satt en stopper for akkurat dette. Kunsthallen gjorde likevel en forskjell. Stedet var en katalysator for erfaringer.
Jeg husker kunsthallen først og fremst for dét det var: et møte mellom personer.

Det gamle postkontoret besto av ulike rom: en vestibyle, ?hallen?, ett kott, hvelvet og toalett. Kunsthallen var en liten utstillingsmaskin: vestibylen var informasjonskontoret til virksomheten med et utvalg av tekster, en presentasjon av den aktuelle utstillingen og dokumentasjon av de forrige aktivitetene; hallen på cirka 60 kvm og det lille hvelvet, var rommet som kunstnerne måtte komme i dialog med, og hvor i sin tur utstillingene kom i dialog med publikum.

Planleggingen av kunsthallen hadde begynt før jeg visste om det var mulig å leie lokalene. Prosjektet skjøt fart da jeg omsider den 9. mai 2007 inngikk en leieavtale med Coop om vederlagsfritt å få låne postkontoret i seks måneder. Budsjettet var stramt. Med noen malingsrester jeg hadde hjemme, ble 70 kvm kontorlokale omdannet til galleri.
I denne perioden skjøt organiseringen av prosjektet fart. Jeg satte en frist for å få være med på prosjektet, og sju kunstnere fra fylket meldte seg på. Jeg skrev på vinduet at The Art Space in the Middle of Nowhere snart skulle åpne dørene, og sperret vinduene med papir. Oppussingen skjedde i løpet av mai. KMR hadde en ledig periode for januar 2008 og jeg søkte om utstillingsplass med prosjektet Arrivals/Departures. Tittelen var inspirert av artikkelen til Okwui Enwezor som jeg har nevnt. Jeg bestilte et oransje skilt for å klistre på et av vinduene til kunsthallen.
Samtidig begynte jeg å lage profiler for kunstnerne, utstillingene og verkene. Fra første stund var den grafiske profilen en integrerende del av prosjektet. Stilen skulle være tydelig og sober. Jeg benyttet meg utelukkende av internett for å publisere og annonsere utstillingene. Tekstene måtte være korte, engasjerende, beskrivende og enkle å lese for en travel internettsurfer.
Pressemeldingene besto av: en tekst som definerte ansvarsområdet til kunsthallen, og en som kontekstualiserte utstillingen; et bilde med påført logo og informasjon.
Hver utstilling inspirerte et tema: det var kunstnernes bidrag som definerte kunsthallens profil.
Den 16. juni åpnet den første og toneangivende utstilling med tre fascinerende videoarbeider av Cristina David.
Min rolle utad var å oversette utstillingene for publikum, men min funksjon spente i alle retningene. Jeg var skiftevis produsent, renholder, vaktmester, markedsfører, grafisk designer, utstillingstekniker, lobbyist, kunstner, organisator, koordinator, vert - en arbeidsmengde som stadig vokste, og som toppet seg med utformingen av katalogen for Arrivals/Departures.

Utstillingsprogrammet satte inn en fast rytme. Kunsthallen var et faktum, men fra den andre utstillingen ble jeg virkelig redd for at hele prosjektet kom til å havarere i en dvask gallerivirksomhet uten mål og mening, med katastrofale følger for prosjektet.
Fra midten av august 2007 har Tone Olaf Nielsens veiledning vært av uvurderlig betydning for prosjektet. Etter hennes anbefaling og oppmuntring begynte jeg å lete etter bidragsytere som kunne utvide synsfeltet til utstillingene med seminarer relatert til utstillingens tema. Jeg valgte folk som var personlig berørt av temaet. Den tredje utstillingen ble en suksess. Den engasjerte innledningen av rådmannen Olaug Kadio rev både galleri og publikum bort fra det gamle postkontoret og hev dem ut i det globale rommet.
Likevel, etter dette tilfellet slet jeg med å finne bidragsytere, og sørget heretter alene for den kuratoriale innrammingen av utstilingene, gjerne i dialog med kunstnere og publikum.
Det er fra dette tidspunktet at min rolle som kurator defineres tydelig.

Jeg legger ved noen av tekstene jeg skrev om kunstnerne. Den komplette versjonen finnes i dokumentasjonen.

Cristina David (Romania,1979), kommer fra et ikke sentralt land i vesteuropeisk forstand. Hennes kulturelle referanser er likevel felles for stadig flere, og det er de referansene som definerer vår verden som et globalt samfunn. Fantasien og forestillingsverdenen knyttet til massemediene, i hennes videoer fletter seg sammen med den kontingente virkeligheten. Det er i grunn gapet mellom virkeligheten og hvordan vi oppfatter den, som er tema i hennes arbeid. Hun forteller enkelt, direkte og poetisk om en tilstand som preger den menneskelige tilværelsen.

Sada Tangara (Mali/Senegal, 1981), kom til Norge som politisk flyktning med en håndfull fotografier fra sin fortid, i bagasjen. Disse minnene er vokabularet som er Sada kjært. I hendene til Sada ble kameraet et instrument for å anmelde faktiske forhold av elendighet og sosial håpløshet. Da den fotografiske dokumentasjonen ble i sin tid gitt ut i pressen, ble han forfulgt i sitt hjemland.
Bildenes nøkterne kvalitet har lite å gjøre med estetisering av virkelighet. Dette er ikke arbeidet til en omreisende fotograf med smak for det picturesque: hyttene fra den urbane og menneskelige periferien, reist opp rett bak bekvemmelige hus, og barna som ligger og sover på fortauene av den afrikanske storbyen, er ikke et fjernt fenomen i sted og tid, men en hard og selvopplevd hverdag. Det er fortellingen om verdenen vi beveger oss igjennom; En epoke hvor veldig ulike sosiale strata lever i symbiose ? simultant, men uten å berøre hverandre.

Anne Berntsen (Norge, 1967):
Kamerablikket slår som en stålkule fra en side til den andre av rommet der individet er objektet under etterforskning. Hjemmet er her plattformen hvor individualiteten deformerer seg i forsøket på å finne en eksistensiell stabilitet.
Vi følger med hva som skjer gjennom nøkkelhullet. Vi er voyeurs, beskuere som selv er nedstyrt i kaoset av hverdagen, underlagt myriader av fornemmelser vi ikke lenger legger merke til, fordi altfor kjente, altfor vante. Og slik som blikkene våre er vi også flyktige, åpne for alle forførelser av en verden som egentlig ikke ødsler sødme, men med vissheten om at vi bare er dette, og at vi er det i et latterlig kort tidsrom.

M. S. (Norge, 1958):
Location exercise:
I heim m1 (norr heimr) sj: verden, i denne h-en.
II hjem (jur.) brukes om et fast oppholdssted i motsetning til et midlertidig.

Den globale forskyvningen av befolkninger fra rurale til urbane områder - fra jordbruk til industri - gir form til nye geografier, og menneskene i bevegelse danner hybride territorier og lokaliteter som fletter seg med gamle, kulturelt homogene grenser. Hva er "hjem" i en verden av globale forbindelser som minner oss om at hvert sentrum eller hjem er noen andres periferi eller diaspora?
Å vende hjem medfører en forflytning til og fra steder: mot ett sted som hører hukommelsen til, fra et annet som er nåtid (men som snart igjen skal bli minne). Man overrasker seg selv i å rote i støvet av glosene til et foreldet vokabular. "Hjem" er nå en misforståelse gjengrodd av erfaringer, hendelser, møter, steder hvor vi stadig vekk blir omplassert: et ikke-sted. Kanskje det er nettopp her vi hører hjemme.

Gunn N. Morstøl (Norge, 1963), har videodokumentert vennskapen med Karl Wærås, mannen som lever et sparsomt liv på sin gjengrodde gård og som underholder sine gjester med gamle historier og gamle salmer sunget med innlevelse - i vissheten om at livet hans snart skal bli til støv. Prosjektet har pågått i flere år, og er et vitnemål om en forgangen og tapt lokal verden. Prosjektet er ikke bare et vitnemål om en lokal verden med en kultur knyttet til jordbruket, som smaker eventyr fordi den er definitivt forbi: fortellingen om Karl og hans særegne tid og levemåte, bringer et perspektiv i vår historieløse nåtid hvor vi omformes til stadig bedre forbruksenheter.

*

Mellom juni og desember 2007 produserte kunsthallen åtte utstillinger og et sideprosjekt. Et systematisert utvalg av det produserte materialet, i tillegg til flere bidrag, ble til Arrivals/Departures på KMR (Molde, 19.01.-24.02.08). En komprimert versjon av utstillingen, tilpasset nye utstillingsforhold, ble presentert på Sunndal Kulturhus i april 2008.
Cristina David deltok på Vestlandsutstillingen 2008 med et av de arbeidene som ble vist på kunsthallen i juni 2007; to av fotografiene Anne Berntsen stilte ut på kunsthallen og Arr/Dep, var med på Trøndelagsutstillingen samme året.


5/5
Arrivals/Departures _ Global Experiences in a Local Context

The artist must immerse himself in his own anxiety, dredging up everything that is alien, imposed or personal in the derogatory sense, in order to arrive at the authentic zone of values.
Piero Manzoni, Per la scoperta di una zona di immagini, 1956

 

Exhibitions have a lot to do with space; the freedom is the space.
Harald Szeemann



Arrivals/Departures ble planlagt mellom slutten av september og midten av desember 2007. Under monteringer på kunstnersenteret i Molde gjorde jeg noen tilføyninger og tilpasninger i forhold til gallerirommet, men selve strukturen ble ikke forandret. Utstillingen tok utgangspunkt i verkenes karakter: deres åpenhet eller lukkethet, og tematisk innhold. Organisering av utstillingen i kapitler egnet seg til den arkitektoniske inndelingen av kunstnersenteret. Utstillingen var en reiseopplevelse som utviklet seg vekselvis fra lyse til halvmørklagte rom.
Til stedet ved åpningen 19. januar, Tingvoll kunsthallens publikum var i overtall. Kunstnersenteret har registrert en økning i publikumsbesøk under utstillingsperioden:
Arrivals/Departures krevde mer av betrakteren enn andre utstillinger, men til gjengjeld gav mye tilbake.
Katalogen fungerte som utfyllende dokumentasjon og guide, og var i seg selv et kuratorisk arbeid. Mens verkene, i utstillingens sammenheng, kunne leses som tekst, tekstene i katalogen kunne i deres tur leses som bilder. Plakatformatet forteller om utstillingens aktivistiske gemytt. Katalogen er på engelsk, globaliseringens språk.
Jeg vil gjerne legge ved opplevelsesforløpet (skrevet i november/desember 2007) som ble delt ut til publikum, som beskrivelse av utstillingens omfang:

«Arrivals/Departures er et orkesterverk: Hver kunstner med sin særegne stemme er med på å danne klanger, med Kustnersenterets lokaler som historisk resonansrom. Galleriet er ikke bare en beholder for utstillingen, men en integrert del av den. Vi kan si at utstillingen forholder seg stedsspesifikt til utstillingsrommet.
Under utviklingen av utstillingen kommer du til å finne ulike arbeider av samme kunstner i forskjellige sammenhenger.
Arrivals/Departures presenterer ikke enkelte kunstnerskap hver for seg, men lar verkene interagere med hverandre dialektisk. Verkene samtaler med hverandre ved å dekonstruere hverandres innhold gjensidig. Det er innholdet av det faktiske verket som avgjør dets plass i ulike sammenhenger innenfor utstillingsrommet.
Arrivals/Departures kretser rundt to ekstremiteter representert av Gunn N. Morstøls video Karl i underetasjen, og My Best Friends av Cristina David i grunnetasjen: mens eneståingen Karl er et fragment av en ren, lokalforankret og foreldet verden knyttet til jordbruket, i My Best Friends er det hybride, globale som får spillerom - dvs. det flyktige rommet som ofte fortoner seg som et ikke-sted - og som hører nåtiden til. Begge stedene er likevel arenaer for nye kjennskap og oppdagelser.
Disse perspektivene er utvidet historisk med minnet av Kurt Schwitters, avantgardekunstneren som forelsket seg i Norge (Rom 3): Du ser Hjertøya fra vinduene, der skuret han leide frem til 1940 står og forfaller.

Arrivals/Departures utvikler seg gjennom fem temaer eller kapitler som er direkte inspirert av verkene: Ved vestibylen til Kunstnersenteret blir besøkeren tatt i mot med to spørsmål - en antydning på at vi er med på en reise som vil forandre noe i oss:
Who are We, Where Do We Go?: Fem små fotografier av Anne Berntsen forteller om nølingen som kommer forut for en reise; På venstre siden for inngangen en samling av bilder i svart og hvitt lastet ned fra internett (Paolo Manfredi, The Heroes, the Healing, et eksempel på visuell kannibalisme) panorerer de siste førti-femti års historie, og deres innvirkning på personene; I baksetet (video 6'14") av Liv Dysthe Sønderland, er en fantasireise i tid og sted; en trestamme lagt på tvers som en bro, leder deg inn i neste rom gjennom den oransjemalte dørrammen: en brannøks er stukket i den ene enden av stammen nesten som en advarsel (et minne fra mitt arbeid i de norske skogene).
Perspectives er kapittelet som gir et hint til omgivelsene vi beveger oss i. Her møtes ulike synspunkter som er satt opp mot hverandre: portrettene til Britt Sorte gir et bilde av den norske bygda som et flerkulturelt samfunn; kamuflasjekjolene til Heidi Rødstøl beskriver naturlandskapet som bakgrunnssteppe for menneskelige handlinger ? men også som tilfluktssted fra verden, dvs. et område der det menneskelige perspektivet opphører; denne tvetydigheten, som ofte innebærer en eksistensiell ensomhet iboende moderniteten, bekreftes av Marianne Skjongs naturinspirerte malerier, og på en helt annen skala i Cristina Davids My Best Friends: en fiktiv samtale med skikkelser hentet fra kinoverdenen, hvis kulisse er et sted uten særlig gjenkjennbare trekk, som kunne vært hvor som helst.
I Habitations - Housing Problems (Rom 3) begrepet hjem er i fokus: husets fire vegger skiller det private rom fra det felles, offentlige. Boligene til Magnar Fjørtoft og hyttene til Sada Tangara er en reportasje fra to motsatte verdener, som beskriver to radikalt forskjellige sosioøkonomiske situasjoner. I begge tilfellene står vi likevel foran vegger uten åpninger. Setningen Hvor er hjemme, ett flettverk av Marianne Skjong, henger som en utfyllende kommentar til fotografiene.
Vindusrammen som peker mot Hjertøya er oransjemalt. Ved siden av den kan du lese en kort biografi om Schwitters, kunstkometen som på 30 tallet bodde der i en steinhytte først som turist, så i eksil. To av hans dikt fra den perioden linker sammen vår og hans tid med en rå aktualitet.
I neste rom There Are Two Beds samles tankene rundt hvilen som vesentlig aspekt i menneskelivet - men kaster også lys på i hvilken grad oppfatningen av omgivelsene er betinget av sosialstatus og geografisk opprinnelse. Tittelen av kapittelet er fritt inspirert av Platons Republikks 10. bok, i starten av hvilken Socrates og Glaucon diskuterer om fornemmelsen av virkeligheten, om dens imitasjon, og unnfangelsen av ideen om tingene som grunnlag for den menneskelige produksjonen av tingverdenen.
Her møter du først to store interiørbilder av Anne Berntsen på din høyre side; på din venstre side ett fascinerende bilde av en liggende barnekropp med påtransplantert hode til en voksen mann (Magnar Fjørtoft); videre langs veggen foran deg, tre innrammede bilder av barn som ikke har noen seng å sove i (Sada Tangara).
Fra dette kapittelet går du videre gjennom vestibylen igjen, og så ned en trapp.
Underetasjen er dedikert til et annet lag av vår erfaring av verdenen, som i motsetning til det vi har sett hittil, angår erindringen.
På vei ned til Keepsakes, møter vi først Hengivenhet av Ingvild Fagerli (video 1'37"): en liten, verdifull detalj av hverdagslig kreativitet. Noen skritt videre møter du et fotografi fra Fjørtofta av Magnar Fjørtoft, som signaliserer at reisen fortsetter men denne gangen i all ensomhet. På din høyre side, innover i gangen kan du så sitte ned og se og høre på The Square (video 5'34"- på engelsk uten tekst) av Cristina David. Det er fortellingen om et matematisk problem som ble løst først etter døden til den fortellende stemmens far: en hånd leker med et leketøy som spretter fra den ene til den andre siden av skjermen.
Sangen og lyden av en stemme vil lede deg fram til siste delen av utstillingen.
Rommet du går inn i er preget av å være kjelleren til en gammel herskapelig villa. Disse er de ideelle omgivelsene for visningen av Karl (video 15'03", Romsdalsdialekt med engelsk tekst): En kjærlig skildring av en person som skiller seg ut i det lokale miljøet. Mens verdenen til My Best Friends er preget av global rotløshet, dette videoarbeidet gir uttrykk for at enkelte, selv med røttene sine i god bevaring har det likevel vanskelig for å finne en komfortabel plass i det samfunnet de hører til.
I samme rom, tre bilder fra utkanten av Dakar (Sada Tangara), skaker det du nettopp har sett, og bringer deg tilbake til nåtiden.»

*


En komprimert versjon av utstillingen tilpasset nye utstillingsforhold ble presentert, i april 2008, på Sunndal Kulturhus.

kaskrakkmini

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
https://blogsoft.no/trackback/ping/5941413