Lokalisere kulturen: en erfaring (del 2)

kunsthall molde 55


4/5
Kunsthallen i Tingvoll

En felles verden forsvinner nr den bare blir betraktet fra n synsvinkel; den kan rett og slett bare eksistere i et mangfold av perspektiver.
Hannah Arendt, Vita activa, 1958

An act of hospitality can only be poetic.
Jacques Derrida, Of Hospitality, 1997


Det gamle postkontoret i Tingvoll er en del av et strre nringskompleks, bygget opprinnelig i sosialdemokratisk stil. Bygningen ligger i Midtvgen, langs RV70. Komplekset eies av Coop Orkla og huser Coop Markedet og postomdelingen. I etasjen under finnes en NAV-avdeling og ulike kurative helsetiltak. Utenfor bygningen ligger det et lite torg med busstopp og parkeringsplasser.
Under Postens effektiviseringsfase p begynnelsen av 2000tallet, ble dette postkontoret avviklet. Lokalene hadde sttt tomme siden omstillingen, delvis renovert. De store butikkvinduene var som hull i fasaden. Gjennom det stvete glasset kunne du se noen f deler av det gamle inventaret, og inntrka stueplanteblader som l strdd p gulvet. Gamle gardiner, foreldete farger og inventar var rester av noe som i en rask omdreining av epoker hadde forlatt rommene i all hast.

I mars 2007 begynte jeg serist tenke p dette stedet som plattform for konkretisere og utvikle Rescuezone. Et prosjektgalleri ville ha tillatt meg drive fram profesjonelt et utforskningsprosjekt, og sikre kvaliteten til neste steg i prosjektet, Arrivals/Departures, hvor jeg skulle benytte meg hovedsakelig av lokale kunstnere.
plassere galleriaktiviteten inn i konteksten som jeg nsket problematisere, ville ha utvidet ansvarsomrdet og omfanget til visningsstedet.
Som kommunikasjonsmiddel, ville kunstprosjektene ha blitt knutepunktet i dialogen mellom publikum og kunstnere: de ville ha demokratisert forholdet mellom betrakter og kunstner, og forvirret skillet mellom de to partene. Gallerivirksomheten skulle bevege en situasjon mot en forandring, og mtte utvikle seg i forskjellige retninger: p en side etablere et kulturelt felleskap, og p den andre skape erkjennelse. Folk kunne se utstillingene fra utsiden av de store vinduene: til og med arkitekturen brt ned skillet mellom innsiden og utsiden, det offentlige og det private.
I den frste utformingen skulle Tingvoll kunsthall inkludere ulike samfunnslag i sine evenementer, gjerne ved tilrettelegge aktiviteter for beboerne av det lokale asylmottaket. Som utvekslingssenter for kunstnere fra andre periferier av verden, kunne kunsthallen ha utviklet seg til bli en permanent interlokal plattform. Den korte levetiden til visningsstedet har forelpig satt en stopper for akkurat dette. Kunsthallen gjorde likevel en forskjell. Stedet var en katalysator for erfaringer.
Jeg husker kunsthallen frst og fremst for dt det var: et mte mellom personer.

Det gamle postkontoret besto av ulike rom: en vestibyle, ?hallen?, ett kott, hvelvet og toalett. Kunsthallen var en liten utstillingsmaskin: vestibylen var informasjonskontoret til virksomheten med et utvalg av tekster, en presentasjon av den aktuelle utstillingen og dokumentasjon av de forrige aktivitetene; hallen p cirka 60 kvm og det lille hvelvet, var rommet som kunstnerne mtte komme i dialog med, og hvor i sin tur utstillingene kom i dialog med publikum.

Planleggingen av kunsthallen hadde begynt fr jeg visste om det var mulig leie lokalene. Prosjektet skjt fart da jeg omsider den 9. mai 2007 inngikk en leieavtale med Coop om vederlagsfritt f lne postkontoret i seks mneder. Budsjettet var stramt. Med noen malingsrester jeg hadde hjemme, ble 70 kvm kontorlokale omdannet til galleri.
I denne perioden skjt organiseringen av prosjektet fart. Jeg satte en frist for f vre med p prosjektet, og sju kunstnere fra fylket meldte seg p. Jeg skrev p vinduet at The Art Space in the Middle of Nowhere snart skulle pne drene, og sperret vinduene med papir. Oppussingen skjedde i lpet av mai. KMR hadde en ledig periode for januar 2008 og jeg skte om utstillingsplass med prosjektet Arrivals/Departures. Tittelen var inspirert av artikkelen til Okwui Enwezor som jeg har nevnt. Jeg bestilte et oransje skilt for klistre p et av vinduene til kunsthallen.
Samtidig begynte jeg lage profiler for kunstnerne, utstillingene og verkene. Fra frste stund var den grafiske profilen en integrerende del av prosjektet. Stilen skulle vre tydelig og sober. Jeg benyttet meg utelukkende av internett for publisere og annonsere utstillingene. Tekstene mtte vre korte, engasjerende, beskrivende og enkle lese for en travel internettsurfer.
Pressemeldingene besto av: en tekst som definerte ansvarsomrdet til kunsthallen, og en som kontekstualiserte utstillingen; et bilde med pfrt logo og informasjon.
Hver utstilling inspirerte et tema: det var kunstnernes bidrag som definerte kunsthallens profil.
Den 16. juni pnet den frste og toneangivende utstilling med tre fascinerende videoarbeider av Cristina David.
Min rolle utad var oversette utstillingene for publikum, men min funksjon spente i alle retningene. Jeg var skiftevis produsent, renholder, vaktmester, markedsfrer, grafisk designer, utstillingstekniker, lobbyist, kunstner, organisator, koordinator, vert - en arbeidsmengde som stadig vokste, og som toppet seg med utformingen av katalogen for Arrivals/Departures.

Utstillingsprogrammet satte inn en fast rytme. Kunsthallen var et faktum, men fra den andre utstillingen ble jeg virkelig redd for at hele prosjektet kom til havarere i en dvask gallerivirksomhet uten ml og mening, med katastrofale flger for prosjektet.
Fra midten av august 2007 har Tone Olaf Nielsens veiledning vrt av uvurderlig betydning for prosjektet. Etter hennes anbefaling og oppmuntring begynte jeg lete etter bidragsytere som kunne utvide synsfeltet til utstillingene med seminarer relatert til utstillingens tema. Jeg valgte folk som var personlig berrt av temaet. Den tredje utstillingen ble en suksess. Den engasjerte innledningen av rdmannen Olaug Kadio rev bde galleri og publikum bort fra det gamle postkontoret og hev dem ut i det globale rommet.
Likevel, etter dette tilfellet slet jeg med finne bidragsytere, og srget heretter alene for den kuratoriale innrammingen av utstilingene, gjerne i dialog med kunstnere og publikum.
Det er fra dette tidspunktet at min rolle som kurator defineres tydelig.

Jeg legger ved noen av tekstene jeg skrev om kunstnerne. Den komplette versjonen finnes i dokumentasjonen.

Cristina David (Romania,1979), kommer fra et ikke sentralt land i vesteuropeisk forstand. Hennes kulturelle referanser er likevel felles for stadig flere, og det er de referansene som definerer vr verden som et globalt samfunn. Fantasien og forestillingsverdenen knyttet til massemediene, i hennes videoer fletter seg sammen med den kontingente virkeligheten. Det er i grunn gapet mellom virkeligheten og hvordan vi oppfatter den, som er tema i hennes arbeid. Hun forteller enkelt, direkte og poetisk om en tilstand som preger den menneskelige tilvrelsen.

Sada Tangara (Mali/Senegal, 1981), kom til Norge som politisk flyktning med en hndfull fotografier fra sin fortid, i bagasjen. Disse minnene er vokabularet som er Sada kjrt. I hendene til Sada ble kameraet et instrument for anmelde faktiske forhold av elendighet og sosial hplshet. Da den fotografiske dokumentasjonen ble i sin tid gitt ut i pressen, ble han forfulgt i sitt hjemland.
Bildenes nkterne kvalitet har lite gjre med estetisering av virkelighet. Dette er ikke arbeidet til en omreisende fotograf med smak for det picturesque: hyttene fra den urbane og menneskelige periferien, reist opp rett bak bekvemmelige hus, og barna som ligger og sover p fortauene av den afrikanske storbyen, er ikke et fjernt fenomen i sted og tid, men en hard og selvopplevd hverdag. Det er fortellingen om verdenen vi beveger oss igjennom; En epoke hvor veldig ulike sosiale strata lever i symbiose ? simultant, men uten berre hverandre.

Anne Berntsen (Norge, 1967):
Kamerablikket slr som en stlkule fra en side til den andre av rommet der individet er objektet under etterforskning. Hjemmet er her plattformen hvor individualiteten deformerer seg i forsket p finne en eksistensiell stabilitet.
Vi flger med hva som skjer gjennom nkkelhullet. Vi er voyeurs, beskuere som selv er nedstyrt i kaoset av hverdagen, underlagt myriader av fornemmelser vi ikke lenger legger merke til, fordi altfor kjente, altfor vante. Og slik som blikkene vre er vi ogs flyktige, pne for alle forfrelser av en verden som egentlig ikke dsler sdme, men med vissheten om at vi bare er dette, og at vi er det i et latterlig kort tidsrom.

M. S. (Norge, 1958):
Location exercise:
I heim m1 (norr heimr) sj: verden, i denne h-en.
II hjem (jur.) brukes om et fast oppholdssted i motsetning til et midlertidig.

Den globale forskyvningen av befolkninger fra rurale til urbane omrder - fra jordbruk til industri - gir form til nye geografier, og menneskene i bevegelse danner hybride territorier og lokaliteter som fletter seg med gamle, kulturelt homogene grenser. Hva er "hjem" i en verden av globale forbindelser som minner oss om at hvert sentrum eller hjem er noen andres periferi eller diaspora?
vende hjem medfrer en forflytning til og fra steder: mot ett sted som hrer hukommelsen til, fra et annet som er ntid (men som snart igjen skal bli minne). Man overrasker seg selv i rote i stvet av glosene til et foreldet vokabular. "Hjem" er n en misforstelse gjengrodd av erfaringer, hendelser, mter, steder hvor vi stadig vekk blir omplassert: et ikke-sted. Kanskje det er nettopp her vi hrer hjemme.

Gunn N. Morstl (Norge, 1963), har videodokumentert vennskapen med Karl Wrs, mannen som lever et sparsomt liv p sin gjengrodde grd og som underholder sine gjester med gamle historier og gamle salmer sunget med innlevelse - i vissheten om at livet hans snart skal bli til stv. Prosjektet har pgtt i flere r, og er et vitneml om en forgangen og tapt lokal verden. Prosjektet er ikke bare et vitneml om en lokal verden med en kultur knyttet til jordbruket, som smaker eventyr fordi den er definitivt forbi: fortellingen om Karl og hans sregne tid og levemte, bringer et perspektiv i vr historielse ntid hvor vi omformes til stadig bedre forbruksenheter.

*

Mellom juni og desember 2007 produserte kunsthallen tte utstillinger og et sideprosjekt. Et systematisert utvalg av det produserte materialet, i tillegg til flere bidrag, ble til Arrivals/Departures p KMR (Molde, 19.01.-24.02.08). En komprimert versjon av utstillingen, tilpasset nye utstillingsforhold, ble presentert p Sunndal Kulturhus i april 2008.
Cristina David deltok p Vestlandsutstillingen 2008 med et av de arbeidene som ble vist p kunsthallen i juni 2007; to av fotografiene Anne Berntsen stilte ut p kunsthallen og Arr/Dep, var med p Trndelagsutstillingen samme ret.


5/5
Arrivals/Departures _ Global Experiences in a Local Context

The artist must immerse himself in his own anxiety, dredging up everything that is alien, imposed or personal in the derogatory sense, in order to arrive at the authentic zone of values.
Piero Manzoni, Per la scoperta di una zona di immagini, 1956

Exhibitions have a lot to do with space; the freedom is the space.
Harald Szeemann



Arrivals/Departures ble planlagt mellom slutten av september og midten av desember 2007. Under monteringer p kunstnersenteret i Molde gjorde jeg noen tilfyninger og tilpasninger i forhold til gallerirommet, men selve strukturen ble ikke forandret. Utstillingen tok utgangspunkt i verkenes karakter: deres penhet eller lukkethet, og tematisk innhold. Organisering av utstillingen i kapitler egnet seg til den arkitektoniske inndelingen av kunstnersenteret. Utstillingen var en reiseopplevelse som utviklet seg vekselvis fra lyse til halvmrklagte rom.
Til stedet ved pningen 19. januar, Tingvoll kunsthallens publikum var i overtall. Kunstnersenteret har registrert en kning i publikumsbesk under utstillingsperioden:
Arrivals/Departures krevde mer av betrakteren enn andre utstillinger, men til gjengjeld gav mye tilbake.
Katalogen fungerte som utfyllende dokumentasjon og guide, og var i seg selv et kuratorisk arbeid. Mens verkene, i utstillingens sammenheng, kunne leses som tekst, tekstene i katalogen kunne i deres tur leses som bilder. Plakatformatet forteller om utstillingens aktivistiske gemytt. Katalogen er p engelsk, globaliseringens sprk.
Jeg vil gjerne legge ved opplevelsesforlpet (skrevet i november/desember 2007) som ble delt ut til publikum, som beskrivelse av utstillingens omfang:

Arrivals/Departures er et orkesterverk: Hver kunstner med sin sregne stemme er med p danne klanger, med Kustnersenterets lokaler som historisk resonansrom. Galleriet er ikke bare en beholder for utstillingen, men en integrert del av den. Vi kan si at utstillingen forholder seg stedsspesifikt til utstillingsrommet.
Under utviklingen av utstillingen kommer du til finne ulike arbeider av samme kunstner i forskjellige sammenhenger.
Arrivals/Departures presenterer ikke enkelte kunstnerskap hver for seg, men lar verkene interagere med hverandre dialektisk. Verkene samtaler med hverandre ved dekonstruere hverandres innhold gjensidig. Det er innholdet av det faktiske verket som avgjr dets plass i ulike sammenhenger innenfor utstillingsrommet.
Arrivals/Departures kretser rundt to ekstremiteter representert av Gunn N. Morstls video Karl i underetasjen, og My Best Friends av Cristina David i grunnetasjen: mens enestingen Karl er et fragment av en ren, lokalforankret og foreldet verden knyttet til jordbruket, i My Best Friends er det hybride, globale som fr spillerom - dvs. det flyktige rommet som ofte fortoner seg som et ikke-sted - og som hrer ntiden til. Begge stedene er likevel arenaer for nye kjennskap og oppdagelser.
Disse perspektivene er utvidet historisk med minnet av Kurt Schwitters, avantgardekunstneren som forelsket seg i Norge (Rom 3): Du ser Hjertya fra vinduene, der skuret han leide frem til 1940 str og forfaller.

Arrivals/Departures utvikler seg gjennom fem temaer eller kapitler som er direkte inspirert av verkene: Ved vestibylen til Kunstnersenteret blir beskeren tatt i mot med to sprsml - en antydning p at vi er med p en reise som vil forandre noe i oss:
Who are We, Where Do We Go?: Fem sm fotografier av Anne Berntsen forteller om nlingen som kommer forut for en reise; P venstre siden for inngangen en samling av bilder i svart og hvitt lastet ned fra internett (Paolo Manfredi, The Heroes, the Healing, et eksempel p visuell kannibalisme) panorerer de siste frti-femti rs historie, og deres innvirkning p personene; I baksetet (video 6'14") av Liv Dysthe Snderland, er en fantasireise i tid og sted; en trestamme lagt p tvers som en bro, leder deg inn i neste rom gjennom den oransjemalte drrammen: en brannks er stukket i den ene enden av stammen nesten som en advarsel (et minne fra mitt arbeid i de norske skogene).
Perspectives er kapittelet som gir et hint til omgivelsene vi beveger oss i. Her mtes ulike synspunkter som er satt opp mot hverandre: portrettene til Britt Sorte gir et bilde av den norske bygda som et flerkulturelt samfunn; kamuflasjekjolene til Heidi Rdstl beskriver naturlandskapet som bakgrunnssteppe for menneskelige handlinger ? men ogs som tilfluktssted fra verden, dvs. et omrde der det menneskelige perspektivet opphrer; denne tvetydigheten, som ofte innebrer en eksistensiell ensomhet iboende moderniteten, bekreftes av Marianne Skjongs naturinspirerte malerier, og p en helt annen skala i Cristina Davids My Best Friends: en fiktiv samtale med skikkelser hentet fra kinoverdenen, hvis kulisse er et sted uten srlig gjenkjennbare trekk, som kunne vrt hvor som helst.
I Habitations - Housing Problems (Rom 3) begrepet hjem er i fokus: husets fire vegger skiller det private rom fra det felles, offentlige. Boligene til Magnar Fjrtoft og hyttene til Sada Tangara er en reportasje fra to motsatte verdener, som beskriver to radikalt forskjellige sosiokonomiske situasjoner. I begge tilfellene str vi likevel foran vegger uten pninger. Setningen Hvor er hjemme, ett flettverk av Marianne Skjong, henger som en utfyllende kommentar til fotografiene.
Vindusrammen som peker mot Hjertya er oransjemalt. Ved siden av den kan du lese en kort biografi om Schwitters, kunstkometen som p 30 tallet bodde der i en steinhytte frst som turist, s i eksil. To av hans dikt fra den perioden linker sammen vr og hans tid med en r aktualitet.
I neste rom There Are Two Beds samles tankene rundt hvilen som vesentlig aspekt i menneskelivet - men kaster ogs lys p i hvilken grad oppfatningen av omgivelsene er betinget av sosialstatus og geografisk opprinnelse. Tittelen av kapittelet er fritt inspirert av Platons Republikks 10. bok, i starten av hvilken Socrates og Glaucon diskuterer om fornemmelsen av virkeligheten, om dens imitasjon, og unnfangelsen av ideen om tingene som grunnlag for den menneskelige produksjonen av tingverdenen.
Her mter du frst to store interirbilder av Anne Berntsen p din hyre side; p din venstre side ett fascinerende bilde av en liggende barnekropp med ptransplantert hode til en voksen mann (Magnar Fjrtoft); videre langs veggen foran deg, tre innrammede bilder av barn som ikke har noen seng sove i (Sada Tangara).
Fra dette kapittelet gr du videre gjennom vestibylen igjen, og s ned en trapp.
Underetasjen er dedikert til et annet lag av vr erfaring av verdenen, som i motsetning til det vi har sett hittil, angr erindringen.
P vei ned til Keepsakes, mter vi frst Hengivenhet av Ingvild Fagerli (video 1'37"): en liten, verdifull detalj av hverdagslig kreativitet. Noen skritt videre mter du et fotografi fra Fjrtofta av Magnar Fjrtoft, som signaliserer at reisen fortsetter men denne gangen i all ensomhet. P din hyre side, innover i gangen kan du s sitte ned og se og hre p The Square (video 5'34"- p engelsk uten tekst) av Cristina David. Det er fortellingen om et matematisk problem som ble lst frst etter dden til den fortellende stemmens far: en hnd leker med et lekety som spretter fra den ene til den andre siden av skjermen.
Sangen og lyden av en stemme vil lede deg fram til siste delen av utstillingen.
Rommet du gr inn i er preget av vre kjelleren til en gammel herskapelig villa. Disse er de ideelle omgivelsene for visningen av Karl (video 15'03", Romsdalsdialekt med engelsk tekst): En kjrlig skildring av en person som skiller seg ut i det lokale miljet. Mens verdenen til My Best Friends er preget av global rotlshet, dette videoarbeidet gir uttrykk for at enkelte, selv med rttene sine i god bevaring har det likevel vanskelig for finne en komfortabel plass i det samfunnet de hrer til.
I samme rom, tre bilder fra utkanten av Dakar (Sada Tangara), skaker det du nettopp har sett, og bringer deg tilbake til ntiden.

*


En komprimert versjon av utstillingen tilpasset nye utstillingsforhold ble presentert, i april 2008, p Sunndal Kulturhus.

kaskrakkmini

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
https://blogsoft.no/trackback/ping/5941413