Lokalisere kulturen: en erfaring (del 1)

pict3141
Linea (Ariadne), Kunst i natur, Vengedalen, Rauma, 2008


Ai miei amici

1/5
Mellom her og hvor som helst

Things are experienced but not in such a way that they are composed into an experience. There is distraction and dispersion; what we observe and what we think, what we desire and what we get, are at odds with each other.
John Dewey, Art as Experience, 1934

Norge, et av de nordligste landene i Vest-Europa, og det ene av tre skandinaviske land. Norge er inngangsporten til de arktiske polområdene, den nordvestlige delen av halvøya som strekker seg over havet mot Storbritannia, Færøyene, Island og Grønland og med Amerika i vest.
Møre og Romsdal er ett av Norges 19 fylker, og ligger nord på Vestlandet - på den opprevne kyststrekningen langs Atlanterhavet mellom Stavanger i sør og Kristiansund i nord. Nordmøre er den nordligste delen av tre områder adskilt fra hverandre med fjorder, fjellkjeder og skog. 15.105 km² av ulendt terreng.
Reisende med fly fra Bergen til Kristiansund, vil du kunne beundre snødekte fjelltopper og blanke fjorder i en times tid.
Nordmøre, som grenser til Trøndelag i nord, er en enklave plassert mellom Trollheimen i øst og oseanet i vest. Tingvoll-halvøya er jordskorpen som ligger mellom to av Nordmøres brede fjorder - en geografisk bru som forbinder den indre delen av regionen med den ytre. Riksvei 70 hakker, svinger, strammer og breier seg gjennom til sammen ti mil av nesten folketomt landskap.
Ett skilt. Deretter en samling av spredte bygninger dukker opp av skogen. Kystbyen Kristiansund ligger nå omtrent fem mil unna mot nordvest. Industritettstedet Sunndalsøra befinner seg enda like mange kilometer innover fjorden mot Dovrefjell. Bygda Tingvoll omgir en våg. Her i 2007 ble et nedlagt postkontor for noen måneder et sentrum for kulturelle oversettelser.

Ikke la deg lure av denne geografiske beskrivelsen: bygda er ikke et idyllisk sted for et nytt underholdningsprosjekt som vil friske opp en av de kommende kvelder foran skjermen for å la deg drømme, for en time, om lokal romantikk og fantasifulle stunder fra en førindustriell Thule. I denne omgang er Tingvoll en liten bit av den såkalte "global village", det ikke-stedet der vi begeistret virvler oss ut og inn av kjøpesentre som besatte på tvers av kontinentene. Og dette er fortellingen om et kuratorisk prosjekt som har blitt til i en tid der masseinformasjonsteknologien, raske transportmidler og relativ infrastruktur har avskaffet forskjellen mellom det nærliggende og det fjerne, og forvirret den alminnelige fornemmelsen av rom til de grader at noen har god grunn til å snakke om slutten for geografien . De fysiske hindringene og avstanden som før var ansett for å være årsaken til kulturell differensiering mellom folkegrupper , hindrer ikke beboerne av denne bygda på Nordmøre i å være mindre deltagende i, eller påvirket av, et fenomen som rører alle. Og hva er «avstanden» om ikke et samfunnsprodukt som varierer i forhold til hastigheten og kostnadene vi kan tillate oss for å legge den bak oss?
Med veien som deler bygda i to på langs, og som hele tida fører noen hvileløst til eller fra et sted, er Tingvoll, for meg som står stille på kanten og ser biltrafikken, selve prototypen på moderniteten. Denne veien som både binder og skiller, er bildet på en offentlighet som alltid befinner seg et annet sted enn der jeg er . Fordi når avstanden mellom her og hvor som helst ikke spiller noen rolle lenger, blir lokalitetene, som er skilt fra hverandre av avstander, «fratatt sin mening og evne til å tilskrive en identitet.»

Geografien tok en betydelig plass i utviklingen av prosjektet Tingvoll kunsthall. Kunsthallen hadde sitt utspring i et særskilt geografisk miljø, og den beveget seg innenfor et forholdsvis lite, lokalt samfunn. Som kuratorisk prosjekt var Tingvoll kunsthall produktet av en urgency, en nødvendighet for å skape handlingsrom til en selvstendig produksjon av kultur i nærområdet, her hvor jeg bor.
Jeg kunne ikke forutsi utfallet av prosjektet. Med noen måneders avstand ser det hele ut til å ha vært et forsøk på å binde sammen noe, skjelne noe fra noe annet, diskutere noe som oppleves uten å diskuteres. For meg selv var kunsthallen materialiseringen av en langsom prosess av gjenvinning og oversettelse, der mange fragmenter ble samlet inn og limt møysommelig sammen.
Kunsthallen hadde store ambisjoner. Fra mai til desember 2007 fikk de tomme vinduene til det gamle postkontoret nytt liv, og ble gjesterom for en type aktivistisk kuratorvirksomhet som grep inn i en sosial og kulturell kontekst.
Gjennom ni utstillinger innrammet av seminarer, samlet kunsthallen hovedsakelig publikum og kunstnere med tilholdssted i fylket rundt en diskusjon om globaliseringsprosessen. Ansvarsområdet til visningsstedet var likevel Kunst: å forplante et samtidskunstprosjekt i en spesifikk kontekst betydde først og fremst å tilskrive dette historiserte språket en kommunikasjonsverdi og myndiggjøre det som undersøkende middel. Kunsthallen åpnet muligheten for å eksperimentere tverrfaglig, og initierte dannelsen av en varig praksis forankret i det lokale. Den skapte sin egen autonomi, sin politiske rett og frihet til å uttale seg fra innsiden av den globale spectacle. Den fanget en stor mengde løse tråder i en prosess, og objektiverte dem i en erfaring.


2/5
Mellom fortid og nåtid

This past, moreover, reaching all the way back into the origin, does not pull back but presses forward, and it is, contrary to what one would expect, the future which drives us back into the past. Seen from the viewpoint of man, who always lives in the interval between past and future, time is not a continuum, a flow of uninterrupted succession; it is broken in the middle, at the point where "he" stands; and "his" standpoint is not the present as we usually understand it but rather a gap in time which "his" constant fighting, "his" making a stand against past and future, keeps in existence.
Hannah Arendt, Between Past and Future, 1961

Hvis hastigheten til kommunikasjonsmidlene har nullstilt avstanden mellom stedene og omveltet vår oppfattelse av tid og rom, har den etablert en global sentralisme som både samler ved å homogenisere og skiller ved å polarisere. Å være «global» betyr til syvende og sist å ikke være hindret i bevegelsene av en livssituasjon som er «lokalisert», det vil si forankret, i hverdagen, til et bestemt sted. I et samfunn der å flytte på seg er et imperativ, bevegelsesfriheten sitter høyest på rangstigen av verdiene. Å være «lokal» viser deg bort til periferien av et sentrum hvor noen få setter reglene for et spill de fleste deltar i, eller blir utelukket fra. Mobiliteten blir en av faktorene som ligger til grunn for sosial lagdeling.

I utviklingen av rammene til mitt kuratoriske prosjekt, brukte jeg sentrum/periferi binomet som geometrisk konstruksjon for å visualisere et forhold som i virkeligheten ikke lar seg så enkelt definere av samme geometriske klarhet. I sirkelen er sentrum tyngdepunktet med korteste avstand til alle punktene. Et sentrum definerer relasjonen med periferien, utkanten eller marginen, som i denne relasjonen blir underlegen.
Mens et sentrum er selvreferensielt (det erkjenner seg selv og sitt ståsted uavhengig av det som ligger utenfor sin rekkevidde ), er periferien derimot en diffus mengde uten bestemt lokalisering utover den som er kjennetegnet av relasjonen til sin motpart. Sentrum/periferi, er med andre ord et hierarkisk forhold av gjensidig overhøyhet og underordning.
Anvendt i geografien er denne dikotomien interessant som samfunnsmessig begrep fordi den geografiske oppdelingen ofte er sammenfallende med forskjeller i kulturformer, politisk herredømme og økonomiske prosesser.

Begrepsparet sentrum/periferi er ikke fremmed for den postkoloniale litteraturen.
I forholdet mellom vinnere og tapere som følge av den imperialistiske koloniseringsprosessen, etableres det en kulturell overlegenhet av strukturer hvor bare den ene (vinnerens) er den fortellende stemme. Vi har dermed et hegemonisk, selvreferensielt sentrum lokalisert "hjemme" i Vesten, som i besittelse av en universell utviklingsnivåstandard finner sin mening i å reise hjemmefra for å katalogisere, analysere, misjonere, og utføre antropologiske studier om erfaringene til en kultur som befinner seg "borte".
Denne gjenfortellingen setter i gang en forskyvning hos objektet for utforskningen - en prosess av hybridisering og identifisering med den hegemoniske kulturen, som splitter individet i en dobbel representasjon av seg selv. Assimilasjonen («the internalisation of the self-as-other» sier Stuart Hall ) til et hegemonisk ?sentrum? som ikke anerkjenner periferiens evne til å produsere selvstendig erkjennelse, blir ofte forklart som kulturell forvirring hvor nåtiden, i forsøket på å tilpasse seg den herskende kultur, er en schizofren fornektelse av fortiden: selvet, sin egen kultur og rase. Lignende problematikker er fortsatt aktuelle og kan spores tilbake til dagens debatt om det "flerkulturelle", hvor mangfold er en fargerik hyllest til «det andre» slik «vi» selv liker å forestille oss det, og hvor integrasjon i mange sammenhenger først og fremst betyr ensartethet.
De postkoloniale intellektuelle skriver inn konsekvensene av det koloniale herredømmet i perspektivet av en subaltern fortelling skrevet «nedenifra».
De etniske problematikkene føyes til andre marginale historier av sosial urettferdighet knyttet til kjønn, legning, klasse og kulturforskjeller. Om de hadde begrenset utforskningsfeltet til representasjonen av en binær maktmodell nedarvet fra kolonimakten, ville de ha kunnet argumentere til fordel for periferien. De ville samtidig fastlåst diskursen i en kamp mellom vinnere og ofre og bekreftet en polarisering som både er kulturell og geografisk betinget.
Istedenfor dekonstruerer de autoriteten til de lineære verdihierarkiene i en tradisjon som utvikler seg i vertikal retning, ved å arbeide fra innsiden og utsiden av begrep og erfaringer rotfestet i en normgivende universalisme, lokalisert i Vesten; for så å lokalisere kulturen i det territoriet av sosiale forhold som er preget av ustabilitet, spenning og mangfold.
Dette perspektivet åpner opp for en forståelse av identitet og kultur som artikulerer seg i horisontal retning, en flerdimensjonal størrelse karakterisert av utveksling og omdannelse.
Balanserende mellom fortid og nåtid, er senteret noe du bringer med deg - og hvilket som helst sted kan bli verdens midtpunkt.

I et betydningsfullt essay skrevet i 1984 angående den amerikanske aktivistiske kunstscenen, tegner Lucy Lippard et bilde av den «Bevægelsen for kulturelt demokrati [som] er en kritik af homogeniteten i den herskende kultur, som domineres af erhvervslivet og kun er til gavn for meget få af os, selvom den har stor indflydelse på os alle sammen. Vi er i dag vidner til, hvordan denne kultur (som i mikrobølgeovn) sammensmelter de multietniske og multikulturelle forskelle, som ellers er dette lands største ressource og eneste håb for en bedre forståelse og kommunikation med den resterende del af verden, som vi er på nippet til helt at ødelægge».
Hun sammenligner den aktivistiske kunsten med en trojansk hest som «er på én gang baseret på subversion og på empowerment og kan derfor operere både inden for og uden for den belejrede fæstning, som kaldes finkultur eller "kunstens verden".»
«Aktivistisk kunst begrænser sig ikke til en bestemt stil og kan formentlig bedst beskrives ud fra sine funktioner, som også spænder vidt. Som oftest er den aktivistiske kunst heller ikke begrænset til det traditionelle kunstmedium: Den har som regel lagt lærred og piedestal bag sig. Det er en kunstform, der både åbner op og arbejder i dybden. I forskellige grad udspiller den sig både inden for mainstream og uden for de accepterede kontekster. I praksis kan aktivistisk kunst dreje sig om undervisning, bogudgivelser, radioprogrammer, film og organisering - i eller uden for kunstverdenen. Ofte inddrager den en række forskellige medier i et enkelt, langvarig projekt. De fleste aktivistiske kunstnere forsøger på én gang at være syntetiserende og katalyserende - de prøver at kombinere social handling, social teori og finkunstens tradition med hinanden i en ånd af mangfoldighed og integrering frem for indsnævrende valg». Denne kunstformen finner ofte sin motivasjon i en «dyb frustration over kunstens begrænsede funktioner og distributionskanaler i den vestlige verden» og «fornemmelse[n] af at være afskåret fra publikum, er grunden til, at vi er blevet aktivister.»
De forskjellige praksisene som Nicolas Bourriaud samlet under den felles nevneren av Relasjonell estetikk, kan sammenlignes med de Lucy Lippard forteller om videre i sitt essay. Ved å være en plattform som legger til rette for oppbygningen av mellommenneskelige relasjoner, skulle kunsten skaffe et alternativt svar til en gradvis dehumanisert verden hvor «enhver [er] innelukket i sin subjektivitet, som på isolat» . Fra midten av 90tallet fikk denne retningen institusjonell aksept og samlet sympatisører og motstandere til en livlig debatt. Gjenvunnet av kunstsystemet mister disse praksisene på en måte sitt livsgrunnlag. Det mellommenneskelige som musealt anliggende risikerer fort å bli betraktet som et samleobjekt, og det går tilbake fra å være forslag til sosial forandring til en intern lek for en lukket krets av adepter. Som del av undervisningsprogrammet på kunstakademiene har den Relasjonelle estetikken blitt for mange elever en oppskrift på lik linje med radering og akvarell.

Det mellommenneskelige og forståelsen av kunst som verdslig aktivitet (det vil si en aktivitet som er interessert i verden, ikke i uttrykket av selvet og heller ikke av å tilfredsstille kravene til et marked ) var fortsatt til stede, som nødvendighet, i mitt kuratoriske prosjekt. Tingvoll kunsthall kunne bevege seg subversivt i horisontal retning fra en problemstilling til en annen, og gå i dybden av problematikker som gjennomsyrer samfunnet, ved å skape sitt eget frie handlingsrom utenfor de etablerte institusjonene. Prosjektet lokaliserte en avansert, "global" kunstpraksis, i en spesifikk lokal kontekst. Det lite spektakulære prosjektet fanget naturlig nok ikke medienes oppmerksomhet. Det finnes likevel millioner av prosjekter (ofte betydelige både hva gjelder forståelsen av kunst og for den virkeligheten de opererer i) som ser dagens lys rundt omkring i verden, og som forblir mer eller mindre ukjente (og her er Documenta XII - og Documenta XI - rosverdig for det brede spekter av erfaringer de har vist fram ? for eksempel blant andre de argentinske aktivistene av Tucumán Arde).
Hvem bryr seg om det nå: et lite visningssted med et obskønt dårlig budsjett ble for noen måneder krysningspunktet av flere individual mythologies ; det samlet rundt seg et trofast og hengivent publikum; det plasserte en utestengt bygd i sentrum av en virkelighet av globale forbindelser og påvirkninger; den skaffet meg nye venner og la grunnlaget for å utvikle nye, spennende "marginale" prosjekter.

Hvert andre år forklarer en vennlig og smilende munn med overdreven diksjon, på den andre siden av skranken, at jeg burde fornyet oppholdstillatelsen min for et par måneder siden. På arbeidskontoret eller på gata, i uttalelsene til en språkbegavet politiker eller hver gang jeg møter en ny person i en ny sammenheng, går det opp for meg at identitet, hjem og nasjonalitet er emner som teller. Og jeg må innrømme det, det er vanskelig å skjule min "identitet". I perioder, også lange, har jeg valgt å tie stille. Stillheten er avhengighetsfremkallende. I Homi K. Bhabhas The Location of Culture er andre ord tilbakevendende:

in-between, beyond, interruption, denial, unhomely, recognition, translation, difference, displacement, representation, repetition, signification, otherness, enunciation, identification, haunting, ambivalence, double, camouflage, boundary, survival...

og hybridism: «the split screen of the self and its doubling, the hybrid». Jeg vil gjerne avslutte dette avsnittet med enda en setning fra samme bok:

No name is yours until you speak it; somebody returns your call and suddenly, the circuit of signs, gesture, gesticulations is established and you enter the territory of the right to narrate. You are part of a dialogue that may not, at first, be heard or heralded - you may be ignored - but your personhood cannot be denied. In another's country that is also your own, your person divides, and in following the forked path you encounter yourself in a double movement... once as stranger, then as friend .

Kan hende mitt kuratoriske prosjekt handlet først og fremst om dette.

3/5
Handle individuelt, tenke kollektivt: Rescuezone

Det dreier seg ikke om å fremstille forbilledlige verdener, men om å skape forutsetninger for dem.
Nicolas Bourriaud, Relasjonell estetikk, 1998

Rescuezone var prosjektet som med et sprang av begeistring skulle redde verden fra undergangen. Det ble istedenfor utprøvningen av en strategi som etter noen måneders møysommelig arbeid fikk en klar utforming i prosjektet Tingvoll kunsthall.
Noen av temaene som har blitt beskrevet hittil var allerede tilstede i dette utkastet: noen i fortrengt tilstand, andre som misforståelser; flere kom opp til overflaten underveis.
Den 23. november 2006 startet jeg bloggen Rescuezone ? Notater om samtidskunst og psykogeografier (http://rescuezone.weblogg.no) som har ledsaget hele prosjektet som arbeidsredskap og virtuell bro med omverdenen. Det første innlegget lød slik: «Store avstander å forholde seg til kan bety mye ensomhet. Det betyr ofte å falle utenfor den "kunstverden" som får oppmerksomhet selv om vi av en eller annen grunn, er nødt til å forholde oss til lignende problemstillinger som kunstnere i byene». Avstanden separerer fysisk noe "utenfor" (det globale) fra noe "innenfor" (det lokale forstått som distriktet). En annerledes geografisk kulisse er bakgrunnen for samme levemåte.
Hvordan forholder kunstnere seg til de lokale omgivelsene? Og til verden utenfor: det globale samfunnet? Hvilken interaksjon oppstår mellom det lokale og det globale?
Løsningen på disse spørsmålene ville ledet oss til en selvstendig produksjon av kultur lokalt.
Samtidskunstprosjektet Rescuezone skulle:
1_ Åpne et handlingsfelt for å analysere et system som befester sitt hegemoni hovedsakelig gjennom bruken av et massivt, massemedialt apparat. Å betrakte den lokale konteksten som del av en større, global sådan, ville ha satt i gang en prosess av erkjennelse;
2_ Etablere et nettverk av kunstnere lokalt, som arbeider i horisontal retning. Bare ved å komme i dialog med verdenen, kunne vi ha fanget verdens interesse for det vi gjør;
3_ Skulpturlandskap i Nordland, Kunstneriske forstyrrelser og Skoghall i Sverige (pappkunsthallen som gikk opp i flammer), er eksempler på prosjekter hvor lokale miljøer har blitt åsted for kunst. Der ble internasjonale samtidskunstnere hentet inn for å problematisere en lokal kontekst; i vårt tilfelle skulle vi ha benyttet oss av erfaringer og kompetanse som allerede finnes lokalt.

Logistikken til prosjektet skulle i praksis gjenspeilet territoriets virkelighet, og være like desentralisert som bosetningen av kunstnerne i Møre og Romsdal. Dokumentasjonen av de individuelle prosjektene, samlet inn og systematisert i en dokumentarisk utstilling, og utstyrt med den nødvendige pedagogiske tilretteleggelse, skulle siden blitt til vandreutstilling i regi av Møre og Romsdal fylke og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Min oppgave som kurator skulle være å koordinere arbeidet.
For å sikre prosjektets gjennomførbarhet, skulle det ha institusjonell aksept og forankring. Høsten 2006 tok jeg kontakt med alle kulturinstitusjonene i fylket: Kulturavdelingen ved Fylkeskommunen, Kunstnersenteret i Molde, kunstnerne, og datidens direktør på Kube og Jugendstilsenteret i Ålesund. I slutten av mars 2007, presenterte jeg mitt prosjekt på årsmøtet for den lokale kunstnerorganisasjonen (BKMR) og det vekket entusiasme. Men det viste seg at ingen egentlig skjønte hva dette dreide seg om. Tiden gikk, og prosjektet slet med å få en definisjon fordi Rescuezone var en sammensetning av motsetninger. Til tross for at det fantes interesse for et prosjekt med utgangspunkt i distriktet, var oppslutningen mager. Stillhet.
I en periode fordypet jeg meg i distriktspolitikk. Ulike begrep gikk inn i hverandre, uten å finne ro og stabilitet: byen ble forvekslet med sentrum, sentrum med global, bygda med lokal og periferisk. Samtidig så jeg at "byen", i en globalisert kontekst er en lokalitet på lik linje med bygda. Jeg var likevel ikke alene med å misforstå: det finnes en hel litteratur hvor dikotomien sentrum/periferi forveksles med by/land, globalt/lokalt og omvendt. Noen har endog gjort denne misforståelsen til program. For noen er det "lokale" synonym med bakstreversk, mens for andre er det alternativet til det kaotiske, moderne. Innenfor miljøbevegelsen og islamsk fundamentalisme finnes det også en begeistring for det lokale og rene, uforanderlige, det ikke besudlede.

I overgangen av februar/mars 2007, mens jeg samlet tekster vedrørende spørsmålet sentrum/periferi, kom jeg over en katalogtekst av Okwui Enwezor, skrevet som presentasjon av en utstilling med afrikanske kunstnere: Cross/ing: Time. Space. Movement (Contemporary Art Museum of the University of South Florida, Santa Monica 1997). Her beskrev han en verden i bevegelse hvor den globale identitet stadig omdefineres; en skiftevis transterritorialization og reterritorialization av geografien gjennom forflytning av individer som tar med seg sin fortid inn i en ny sosial og geografisk kontekst (lengsler, minner og erfaringer). Teksten rev meg ut av den norske distriktspolitikken og inn i en familiær sfære. Min utlendighet var ikke lenger en systemfeil, men den plattformen som tillot meg å samtidig være på utsiden og innsiden av en situasjon: "hjemløs" og "hjemme" i en enorm bevegelse av mennesker.
Kortene begynte å falle på plass. Noen måneder senere, etter samtaler med min veileder Tone Olaf Nielsen, forlot jeg sentrum/periferis geometriske klarhet fullstendig.
Bloggen rescuezone.weblogg.no er fortsatt i bruk. Her finner du en antologi av tekster, dokumentasjonen av Tingvoll kunsthall, Arrivals/Departures og rubrikken Off Art, «en ekstrem versjon av Art Brut eller rå kunst: frivillig og ufrivillig, tilfeldig kreativitet? ikke-museal estetikk, som er avhengig av øyet som ser for å åpenbare seg ... overskuddet av kreativitet som folk slenger fra seg ... grobunnen til den estetiske praksis ... sporene av opplevelser man kan oppdage bare ved å flanere omkring».

postkortmano copy

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
https://blogsoft.no/trackback/ping/5954290