Lokalisere kulturen: en erfaring (del 1)

pict3141
Linea (Ariadne), Kunst i natur, Vengedalen, Rauma, 2008


Ai miei amici

1/5
Mellom her og hvor som helst

Things are experienced but not in such a way that they are composed into an experience. There is distraction and dispersion; what we observe and what we think, what we desire and what we get, are at odds with each other.
John Dewey, Art as Experience, 1934

Norge, et av de nordligste landene i Vest-Europa, og det ene av tre skandinaviske land. Norge er inngangsporten til de arktiske polomrdene, den nordvestlige delen av halvya som strekker seg over havet mot Storbritannia, Fryene, Island og Grnland og med Amerika i vest.
Mre og Romsdal er ett av Norges 19 fylker, og ligger nord p Vestlandet - p den opprevne kyststrekningen langs Atlanterhavet mellom Stavanger i sr og Kristiansund i nord. Nordmre er den nordligste delen av tre omrder adskilt fra hverandre med fjorder, fjellkjeder og skog. 15.105 km av ulendt terreng.
Reisende med fly fra Bergen til Kristiansund, vil du kunne beundre sndekte fjelltopper og blanke fjorder i en times tid.
Nordmre, som grenser til Trndelag i nord, er en enklave plassert mellom Trollheimen i st og oseanet i vest. Tingvoll-halvya er jordskorpen som ligger mellom to av Nordmres brede fjorder - en geografisk bru som forbinder den indre delen av regionen med den ytre. Riksvei 70 hakker, svinger, strammer og breier seg gjennom til sammen ti mil av nesten folketomt landskap.
Ett skilt. Deretter en samling av spredte bygninger dukker opp av skogen. Kystbyen Kristiansund ligger n omtrent fem mil unna mot nordvest. Industritettstedet Sunndalsra befinner seg enda like mange kilometer innover fjorden mot Dovrefjell. Bygda Tingvoll omgir en vg. Her i 2007 ble et nedlagt postkontor for noen mneder et sentrum for kulturelle oversettelser.

Ikke la deg lure av denne geografiske beskrivelsen: bygda er ikke et idyllisk sted for et nytt underholdningsprosjekt som vil friske opp en av de kommende kvelder foran skjermen for la deg drmme, for en time, om lokal romantikk og fantasifulle stunder fra en frindustriell Thule. I denne omgang er Tingvoll en liten bit av den skalte "global village", det ikke-stedet der vi begeistret virvler oss ut og inn av kjpesentre som besatte p tvers av kontinentene. Og dette er fortellingen om et kuratorisk prosjekt som har blitt til i en tid der masseinformasjonsteknologien, raske transportmidler og relativ infrastruktur har avskaffet forskjellen mellom det nrliggende og det fjerne, og forvirret den alminnelige fornemmelsen av rom til de grader at noen har god grunn til snakke om slutten for geografien . De fysiske hindringene og avstanden som fr var ansett for vre rsaken til kulturell differensiering mellom folkegrupper , hindrer ikke beboerne av denne bygda p Nordmre i vre mindre deltagende i, eller pvirket av, et fenomen som rrer alle. Og hva er avstanden om ikke et samfunnsprodukt som varierer i forhold til hastigheten og kostnadene vi kan tillate oss for legge den bak oss?
Med veien som deler bygda i to p langs, og som hele tida frer noen hvilelst til eller fra et sted, er Tingvoll, for meg som str stille p kanten og ser biltrafikken, selve prototypen p moderniteten. Denne veien som bde binder og skiller, er bildet p en offentlighet som alltid befinner seg et annet sted enn der jeg er . Fordi nr avstanden mellom her og hvor som helst ikke spiller noen rolle lenger, blir lokalitetene, som er skilt fra hverandre av avstander, fratatt sin mening og evne til tilskrive en identitet.

Geografien tok en betydelig plass i utviklingen av prosjektet Tingvoll kunsthall. Kunsthallen hadde sitt utspring i et srskilt geografisk milj, og den beveget seg innenfor et forholdsvis lite, lokalt samfunn. Som kuratorisk prosjekt var Tingvoll kunsthall produktet av en urgency, en ndvendighet for skape handlingsrom til en selvstendig produksjon av kultur i nromrdet, her hvor jeg bor.
Jeg kunne ikke forutsi utfallet av prosjektet. Med noen mneders avstand ser det hele ut til ha vrt et forsk p binde sammen noe, skjelne noe fra noe annet, diskutere noe som oppleves uten diskuteres. For meg selv var kunsthallen materialiseringen av en langsom prosess av gjenvinning og oversettelse, der mange fragmenter ble samlet inn og limt mysommelig sammen.
Kunsthallen hadde store ambisjoner. Fra mai til desember 2007 fikk de tomme vinduene til det gamle postkontoret nytt liv, og ble gjesterom for en type aktivistisk kuratorvirksomhet som grep inn i en sosial og kulturell kontekst.
Gjennom ni utstillinger innrammet av seminarer, samlet kunsthallen hovedsakelig publikum og kunstnere med tilholdssted i fylket rundt en diskusjon om globaliseringsprosessen. Ansvarsomrdet til visningsstedet var likevel Kunst: forplante et samtidskunstprosjekt i en spesifikk kontekst betydde frst og fremst tilskrive dette historiserte sprket en kommunikasjonsverdi og myndiggjre det som underskende middel. Kunsthallen pnet muligheten for eksperimentere tverrfaglig, og initierte dannelsen av en varig praksis forankret i det lokale. Den skapte sin egen autonomi, sin politiske rett og frihet til uttale seg fra innsiden av den globale spectacle. Den fanget en stor mengde lse trder i en prosess, og objektiverte dem i en erfaring.


2/5
Mellom fortid og ntid

This past, moreover, reaching all the way back into the origin, does not pull back but presses forward, and it is, contrary to what one would expect, the future which drives us back into the past. Seen from the viewpoint of man, who always lives in the interval between past and future, time is not a continuum, a flow of uninterrupted succession; it is broken in the middle, at the point where "he" stands; and "his" standpoint is not the present as we usually understand it but rather a gap in time which "his" constant fighting, "his" making a stand against past and future, keeps in existence.
Hannah Arendt, Between Past and Future, 1961

Hvis hastigheten til kommunikasjonsmidlene har nullstilt avstanden mellom stedene og omveltet vr oppfattelse av tid og rom, har den etablert en global sentralisme som bde samler ved homogenisere og skiller ved polarisere. vre global betyr til syvende og sist ikke vre hindret i bevegelsene av en livssituasjon som er lokalisert, det vil si forankret, i hverdagen, til et bestemt sted. I et samfunn der flytte p seg er et imperativ, bevegelsesfriheten sitter hyest p rangstigen av verdiene. vre lokal viser deg bort til periferien av et sentrum hvor noen f setter reglene for et spill de fleste deltar i, eller blir utelukket fra. Mobiliteten blir en av faktorene som ligger til grunn for sosial lagdeling.

I utviklingen av rammene til mitt kuratoriske prosjekt, brukte jeg sentrum/periferi binomet som geometrisk konstruksjon for visualisere et forhold som i virkeligheten ikke lar seg s enkelt definere av samme geometriske klarhet. I sirkelen er sentrum tyngdepunktet med korteste avstand til alle punktene. Et sentrum definerer relasjonen med periferien, utkanten eller marginen, som i denne relasjonen blir underlegen.
Mens et sentrum er selvreferensielt (det erkjenner seg selv og sitt ststed uavhengig av det som ligger utenfor sin rekkevidde ), er periferien derimot en diffus mengde uten bestemt lokalisering utover den som er kjennetegnet av relasjonen til sin motpart. Sentrum/periferi, er med andre ord et hierarkisk forhold av gjensidig overhyhet og underordning.
Anvendt i geografien er denne dikotomien interessant som samfunnsmessig begrep fordi den geografiske oppdelingen ofte er sammenfallende med forskjeller i kulturformer, politisk herredmme og konomiske prosesser.

Begrepsparet sentrum/periferi er ikke fremmed for den postkoloniale litteraturen.
I forholdet mellom vinnere og tapere som flge av den imperialistiske koloniseringsprosessen, etableres det en kulturell overlegenhet av strukturer hvor bare den ene (vinnerens) er den fortellende stemme. Vi har dermed et hegemonisk, selvreferensielt sentrum lokalisert "hjemme" i Vesten, som i besittelse av en universell utviklingsnivstandard finner sin mening i reise hjemmefra for katalogisere, analysere, misjonere, og utfre antropologiske studier om erfaringene til en kultur som befinner seg "borte".
Denne gjenfortellingen setter i gang en forskyvning hos objektet for utforskningen - en prosess av hybridisering og identifisering med den hegemoniske kulturen, som splitter individet i en dobbel representasjon av seg selv. Assimilasjonen (the internalisation of the self-as-other sier Stuart Hall ) til et hegemonisk ?sentrum? som ikke anerkjenner periferiens evne til produsere selvstendig erkjennelse, blir ofte forklart som kulturell forvirring hvor ntiden, i forsket p tilpasse seg den herskende kultur, er en schizofren fornektelse av fortiden: selvet, sin egen kultur og rase. Lignende problematikker er fortsatt aktuelle og kan spores tilbake til dagens debatt om det "flerkulturelle", hvor mangfold er en fargerik hyllest til det andre slik vi selv liker forestille oss det, og hvor integrasjon i mange sammenhenger frst og fremst betyr ensartethet.
De postkoloniale intellektuelle skriver inn konsekvensene av det koloniale herredmmet i perspektivet av en subaltern fortelling skrevet nedenifra.
De etniske problematikkene fyes til andre marginale historier av sosial urettferdighet knyttet til kjnn, legning, klasse og kulturforskjeller. Om de hadde begrenset utforskningsfeltet til representasjonen av en binr maktmodell nedarvet fra kolonimakten, ville de ha kunnet argumentere til fordel for periferien. De ville samtidig fastlst diskursen i en kamp mellom vinnere og ofre og bekreftet en polarisering som bde er kulturell og geografisk betinget.
Istedenfor dekonstruerer de autoriteten til de linere verdihierarkiene i en tradisjon som utvikler seg i vertikal retning, ved arbeide fra innsiden og utsiden av begrep og erfaringer rotfestet i en normgivende universalisme, lokalisert i Vesten; for s lokalisere kulturen i det territoriet av sosiale forhold som er preget av ustabilitet, spenning og mangfold.
Dette perspektivet pner opp for en forstelse av identitet og kultur som artikulerer seg i horisontal retning, en flerdimensjonal strrelse karakterisert av utveksling og omdannelse.
Balanserende mellom fortid og ntid, er senteret noe du bringer med deg - og hvilket som helst sted kan bli verdens midtpunkt.

I et betydningsfullt essay skrevet i 1984 angende den amerikanske aktivistiske kunstscenen, tegner Lucy Lippard et bilde av den Bevgelsen for kulturelt demokrati [som] er en kritik af homogeniteten i den herskende kultur, som domineres af erhvervslivet og kun er til gavn for meget f af os, selvom den har stor indflydelse p os alle sammen. Vi er i dag vidner til, hvordan denne kultur (som i mikroblgeovn) sammensmelter de multietniske og multikulturelle forskelle, som ellers er dette lands strste ressource og eneste hb for en bedre forstelse og kommunikation med den resterende del af verden, som vi er p nippet til helt at delgge.
Hun sammenligner den aktivistiske kunsten med en trojansk hest som er p n gang baseret p subversion og p empowerment og kan derfor operere bde inden for og uden for den belejrede fstning, som kaldes finkultur eller "kunstens verden".
Aktivistisk kunst begrnser sig ikke til en bestemt stil og kan formentlig bedst beskrives ud fra sine funktioner, som ogs spnder vidt. Som oftest er den aktivistiske kunst heller ikke begrnset til det traditionelle kunstmedium: Den har som regel lagt lrred og piedestal bag sig. Det er en kunstform, der bde bner op og arbejder i dybden. I forskellige grad udspiller den sig bde inden for mainstream og uden for de accepterede kontekster. I praksis kan aktivistisk kunst dreje sig om undervisning, bogudgivelser, radioprogrammer, film og organisering - i eller uden for kunstverdenen. Ofte inddrager den en rkke forskellige medier i et enkelt, langvarig projekt. De fleste aktivistiske kunstnere forsger p n gang at vre syntetiserende og katalyserende - de prver at kombinere social handling, social teori og finkunstens tradition med hinanden i en nd af mangfoldighed og integrering frem for indsnvrende valg. Denne kunstformen finner ofte sin motivasjon i en dyb frustration over kunstens begrnsede funktioner og distributionskanaler i den vestlige verden og fornemmelse[n] af at vre afskret fra publikum, er grunden til, at vi er blevet aktivister.
De forskjellige praksisene som Nicolas Bourriaud samlet under den felles nevneren av Relasjonell estetikk, kan sammenlignes med de Lucy Lippard forteller om videre i sitt essay. Ved vre en plattform som legger til rette for oppbygningen av mellommenneskelige relasjoner, skulle kunsten skaffe et alternativt svar til en gradvis dehumanisert verden hvor enhver [er] innelukket i sin subjektivitet, som p isolat . Fra midten av 90tallet fikk denne retningen institusjonell aksept og samlet sympatisrer og motstandere til en livlig debatt. Gjenvunnet av kunstsystemet mister disse praksisene p en mte sitt livsgrunnlag. Det mellommenneskelige som musealt anliggende risikerer fort bli betraktet som et samleobjekt, og det gr tilbake fra vre forslag til sosial forandring til en intern lek for en lukket krets av adepter. Som del av undervisningsprogrammet p kunstakademiene har den Relasjonelle estetikken blitt for mange elever en oppskrift p lik linje med radering og akvarell.

Det mellommenneskelige og forstelsen av kunst som verdslig aktivitet (det vil si en aktivitet som er interessert i verden, ikke i uttrykket av selvet og heller ikke av tilfredsstille kravene til et marked ) var fortsatt til stede, som ndvendighet, i mitt kuratoriske prosjekt. Tingvoll kunsthall kunne bevege seg subversivt i horisontal retning fra en problemstilling til en annen, og g i dybden av problematikker som gjennomsyrer samfunnet, ved skape sitt eget frie handlingsrom utenfor de etablerte institusjonene. Prosjektet lokaliserte en avansert, "global" kunstpraksis, i en spesifikk lokal kontekst. Det lite spektakulre prosjektet fanget naturlig nok ikke medienes oppmerksomhet. Det finnes likevel millioner av prosjekter (ofte betydelige bde hva gjelder forstelsen av kunst og for den virkeligheten de opererer i) som ser dagens lys rundt omkring i verden, og som forblir mer eller mindre ukjente (og her er Documenta XII - og Documenta XI - rosverdig for det brede spekter av erfaringer de har vist fram ? for eksempel blant andre de argentinske aktivistene av Tucumn Arde).
Hvem bryr seg om det n: et lite visningssted med et obsknt drlig budsjett ble for noen mneder krysningspunktet av flere individual mythologies ; det samlet rundt seg et trofast og hengivent publikum; det plasserte en utestengt bygd i sentrum av en virkelighet av globale forbindelser og pvirkninger; den skaffet meg nye venner og la grunnlaget for utvikle nye, spennende "marginale" prosjekter.

Hvert andre r forklarer en vennlig og smilende munn med overdreven diksjon, p den andre siden av skranken, at jeg burde fornyet oppholdstillatelsen min for et par mneder siden. P arbeidskontoret eller p gata, i uttalelsene til en sprkbegavet politiker eller hver gang jeg mter en ny person i en ny sammenheng, gr det opp for meg at identitet, hjem og nasjonalitet er emner som teller. Og jeg m innrmme det, det er vanskelig skjule min "identitet". I perioder, ogs lange, har jeg valgt tie stille. Stillheten er avhengighetsfremkallende. I Homi K. Bhabhas The Location of Culture er andre ord tilbakevendende:

in-between, beyond, interruption, denial, unhomely, recognition, translation, difference, displacement, representation, repetition, signification, otherness, enunciation, identification, haunting, ambivalence, double, camouflage, boundary, survival...

og hybridism: the split screen of the self and its doubling, the hybrid. Jeg vil gjerne avslutte dette avsnittet med enda en setning fra samme bok:

No name is yours until you speak it; somebody returns your call and suddenly, the circuit of signs, gesture, gesticulations is established and you enter the territory of the right to narrate. You are part of a dialogue that may not, at first, be heard or heralded - you may be ignored - but your personhood cannot be denied. In another's country that is also your own, your person divides, and in following the forked path you encounter yourself in a double movement... once as stranger, then as friend .

Kan hende mitt kuratoriske prosjekt handlet frst og fremst om dette.

3/5
Handle individuelt, tenke kollektivt: Rescuezone

Det dreier seg ikke om fremstille forbilledlige verdener, men om skape forutsetninger for dem.
Nicolas Bourriaud, Relasjonell estetikk, 1998

Rescuezone var prosjektet som med et sprang av begeistring skulle redde verden fra undergangen. Det ble istedenfor utprvningen av en strategi som etter noen mneders mysommelig arbeid fikk en klar utforming i prosjektet Tingvoll kunsthall.
Noen av temaene som har blitt beskrevet hittil var allerede tilstede i dette utkastet: noen i fortrengt tilstand, andre som misforstelser; flere kom opp til overflaten underveis.
Den 23. november 2006 startet jeg bloggen Rescuezone ? Notater om samtidskunst og psykogeografier (http://rescuezone.weblogg.no) som har ledsaget hele prosjektet som arbeidsredskap og virtuell bro med omverdenen. Det frste innlegget ld slik: Store avstander forholde seg til kan bety mye ensomhet. Det betyr ofte falle utenfor den "kunstverden" som fr oppmerksomhet selv om vi av en eller annen grunn, er ndt til forholde oss til lignende problemstillinger som kunstnere i byene. Avstanden separerer fysisk noe "utenfor" (det globale) fra noe "innenfor" (det lokale forsttt som distriktet). En annerledes geografisk kulisse er bakgrunnen for samme levemte.
Hvordan forholder kunstnere seg til de lokale omgivelsene? Og til verden utenfor: det globale samfunnet? Hvilken interaksjon oppstr mellom det lokale og det globale?
Lsningen p disse sprsmlene ville ledet oss til en selvstendig produksjon av kultur lokalt.
Samtidskunstprosjektet Rescuezone skulle:
1_ pne et handlingsfelt for analysere et system som befester sitt hegemoni hovedsakelig gjennom bruken av et massivt, massemedialt apparat. betrakte den lokale konteksten som del av en strre, global sdan, ville ha satt i gang en prosess av erkjennelse;
2_ Etablere et nettverk av kunstnere lokalt, som arbeider i horisontal retning. Bare ved komme i dialog med verdenen, kunne vi ha fanget verdens interesse for det vi gjr;
3_ Skulpturlandskap i Nordland, Kunstneriske forstyrrelser og Skoghall i Sverige (pappkunsthallen som gikk opp i flammer), er eksempler p prosjekter hvor lokale miljer har blitt sted for kunst. Der ble internasjonale samtidskunstnere hentet inn for problematisere en lokal kontekst; i vrt tilfelle skulle vi ha benyttet oss av erfaringer og kompetanse som allerede finnes lokalt.

Logistikken til prosjektet skulle i praksis gjenspeilet territoriets virkelighet, og vre like desentralisert som bosetningen av kunstnerne i Mre og Romsdal. Dokumentasjonen av de individuelle prosjektene, samlet inn og systematisert i en dokumentarisk utstilling, og utstyrt med den ndvendige pedagogiske tilretteleggelse, skulle siden blitt til vandreutstilling i regi av Mre og Romsdal fylke og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Min oppgave som kurator skulle vre koordinere arbeidet.
For sikre prosjektets gjennomfrbarhet, skulle det ha institusjonell aksept og forankring. Hsten 2006 tok jeg kontakt med alle kulturinstitusjonene i fylket: Kulturavdelingen ved Fylkeskommunen, Kunstnersenteret i Molde, kunstnerne, og datidens direktr p Kube og Jugendstilsenteret i lesund. I slutten av mars 2007, presenterte jeg mitt prosjekt p rsmtet for den lokale kunstnerorganisasjonen (BKMR) og det vekket entusiasme. Men det viste seg at ingen egentlig skjnte hva dette dreide seg om. Tiden gikk, og prosjektet slet med f en definisjon fordi Rescuezone var en sammensetning av motsetninger. Til tross for at det fantes interesse for et prosjekt med utgangspunkt i distriktet, var oppslutningen mager. Stillhet.
I en periode fordypet jeg meg i distriktspolitikk. Ulike begrep gikk inn i hverandre, uten finne ro og stabilitet: byen ble forvekslet med sentrum, sentrum med global, bygda med lokal og periferisk. Samtidig s jeg at "byen", i en globalisert kontekst er en lokalitet p lik linje med bygda. Jeg var likevel ikke alene med misforst: det finnes en hel litteratur hvor dikotomien sentrum/periferi forveksles med by/land, globalt/lokalt og omvendt. Noen har endog gjort denne misforstelsen til program. For noen er det "lokale" synonym med bakstreversk, mens for andre er det alternativet til det kaotiske, moderne. Innenfor miljbevegelsen og islamsk fundamentalisme finnes det ogs en begeistring for det lokale og rene, uforanderlige, det ikke besudlede.

I overgangen av februar/mars 2007, mens jeg samlet tekster vedrrende sprsmlet sentrum/periferi, kom jeg over en katalogtekst av Okwui Enwezor, skrevet som presentasjon av en utstilling med afrikanske kunstnere: Cross/ing: Time. Space. Movement (Contemporary Art Museum of the University of South Florida, Santa Monica 1997). Her beskrev han en verden i bevegelse hvor den globale identitet stadig omdefineres; en skiftevis transterritorialization og reterritorialization av geografien gjennom forflytning av individer som tar med seg sin fortid inn i en ny sosial og geografisk kontekst (lengsler, minner og erfaringer). Teksten rev meg ut av den norske distriktspolitikken og inn i en familir sfre. Min utlendighet var ikke lenger en systemfeil, men den plattformen som tillot meg samtidig vre p utsiden og innsiden av en situasjon: "hjemls" og "hjemme" i en enorm bevegelse av mennesker.
Kortene begynte falle p plass. Noen mneder senere, etter samtaler med min veileder Tone Olaf Nielsen, forlot jeg sentrum/periferis geometriske klarhet fullstendig.
Bloggen rescuezone.weblogg.no er fortsatt i bruk. Her finner du en antologi av tekster, dokumentasjonen av Tingvoll kunsthall, Arrivals/Departures og rubrikken Off Art, en ekstrem versjon av Art Brut eller r kunst: frivillig og ufrivillig, tilfeldig kreativitet? ikke-museal estetikk, som er avhengig av yet som ser for penbare seg ... overskuddet av kreativitet som folk slenger fra seg ... grobunnen til den estetiske praksis ... sporene av opplevelser man kan oppdage bare ved flanere omkring.

postkortmano copy

Lokalisere kulturen: en erfaring (del 2)

kunsthall molde 55


4/5
Kunsthallen i Tingvoll

En felles verden forsvinner nr den bare blir betraktet fra n synsvinkel; den kan rett og slett bare eksistere i et mangfold av perspektiver.
Hannah Arendt, Vita activa, 1958

An act of hospitality can only be poetic.
Jacques Derrida, Of Hospitality, 1997


Det gamle postkontoret i Tingvoll er en del av et strre nringskompleks, bygget opprinnelig i sosialdemokratisk stil. Bygningen ligger i Midtvgen, langs RV70. Komplekset eies av Coop Orkla og huser Coop Markedet og postomdelingen. I etasjen under finnes en NAV-avdeling og ulike kurative helsetiltak. Utenfor bygningen ligger det et lite torg med busstopp og parkeringsplasser.
Under Postens effektiviseringsfase p begynnelsen av 2000tallet, ble dette postkontoret avviklet. Lokalene hadde sttt tomme siden omstillingen, delvis renovert. De store butikkvinduene var som hull i fasaden. Gjennom det stvete glasset kunne du se noen f deler av det gamle inventaret, og inntrka stueplanteblader som l strdd p gulvet. Gamle gardiner, foreldete farger og inventar var rester av noe som i en rask omdreining av epoker hadde forlatt rommene i all hast.

I mars 2007 begynte jeg serist tenke p dette stedet som plattform for konkretisere og utvikle Rescuezone. Et prosjektgalleri ville ha tillatt meg drive fram profesjonelt et utforskningsprosjekt, og sikre kvaliteten til neste steg i prosjektet, Arrivals/Departures, hvor jeg skulle benytte meg hovedsakelig av lokale kunstnere.
plassere galleriaktiviteten inn i konteksten som jeg nsket problematisere, ville ha utvidet ansvarsomrdet og omfanget til visningsstedet.
Som kommunikasjonsmiddel, ville kunstprosjektene ha blitt knutepunktet i dialogen mellom publikum og kunstnere: de ville ha demokratisert forholdet mellom betrakter og kunstner, og forvirret skillet mellom de to partene. Gallerivirksomheten skulle bevege en situasjon mot en forandring, og mtte utvikle seg i forskjellige retninger: p en side etablere et kulturelt felleskap, og p den andre skape erkjennelse. Folk kunne se utstillingene fra utsiden av de store vinduene: til og med arkitekturen brt ned skillet mellom innsiden og utsiden, det offentlige og det private.
I den frste utformingen skulle Tingvoll kunsthall inkludere ulike samfunnslag i sine evenementer, gjerne ved tilrettelegge aktiviteter for beboerne av det lokale asylmottaket. Som utvekslingssenter for kunstnere fra andre periferier av verden, kunne kunsthallen ha utviklet seg til bli en permanent interlokal plattform. Den korte levetiden til visningsstedet har forelpig satt en stopper for akkurat dette. Kunsthallen gjorde likevel en forskjell. Stedet var en katalysator for erfaringer.
Jeg husker kunsthallen frst og fremst for dt det var: et mte mellom personer.

Det gamle postkontoret besto av ulike rom: en vestibyle, ?hallen?, ett kott, hvelvet og toalett. Kunsthallen var en liten utstillingsmaskin: vestibylen var informasjonskontoret til virksomheten med et utvalg av tekster, en presentasjon av den aktuelle utstillingen og dokumentasjon av de forrige aktivitetene; hallen p cirka 60 kvm og det lille hvelvet, var rommet som kunstnerne mtte komme i dialog med, og hvor i sin tur utstillingene kom i dialog med publikum.

Planleggingen av kunsthallen hadde begynt fr jeg visste om det var mulig leie lokalene. Prosjektet skjt fart da jeg omsider den 9. mai 2007 inngikk en leieavtale med Coop om vederlagsfritt f lne postkontoret i seks mneder. Budsjettet var stramt. Med noen malingsrester jeg hadde hjemme, ble 70 kvm kontorlokale omdannet til galleri.
I denne perioden skjt organiseringen av prosjektet fart. Jeg satte en frist for f vre med p prosjektet, og sju kunstnere fra fylket meldte seg p. Jeg skrev p vinduet at The Art Space in the Middle of Nowhere snart skulle pne drene, og sperret vinduene med papir. Oppussingen skjedde i lpet av mai. KMR hadde en ledig periode for januar 2008 og jeg skte om utstillingsplass med prosjektet Arrivals/Departures. Tittelen var inspirert av artikkelen til Okwui Enwezor som jeg har nevnt. Jeg bestilte et oransje skilt for klistre p et av vinduene til kunsthallen.
Samtidig begynte jeg lage profiler for kunstnerne, utstillingene og verkene. Fra frste stund var den grafiske profilen en integrerende del av prosjektet. Stilen skulle vre tydelig og sober. Jeg benyttet meg utelukkende av internett for publisere og annonsere utstillingene. Tekstene mtte vre korte, engasjerende, beskrivende og enkle lese for en travel internettsurfer.
Pressemeldingene besto av: en tekst som definerte ansvarsomrdet til kunsthallen, og en som kontekstualiserte utstillingen; et bilde med pfrt logo og informasjon.
Hver utstilling inspirerte et tema: det var kunstnernes bidrag som definerte kunsthallens profil.
Den 16. juni pnet den frste og toneangivende utstilling med tre fascinerende videoarbeider av Cristina David.
Min rolle utad var oversette utstillingene for publikum, men min funksjon spente i alle retningene. Jeg var skiftevis produsent, renholder, vaktmester, markedsfrer, grafisk designer, utstillingstekniker, lobbyist, kunstner, organisator, koordinator, vert - en arbeidsmengde som stadig vokste, og som toppet seg med utformingen av katalogen for Arrivals/Departures.

Utstillingsprogrammet satte inn en fast rytme. Kunsthallen var et faktum, men fra den andre utstillingen ble jeg virkelig redd for at hele prosjektet kom til havarere i en dvask gallerivirksomhet uten ml og mening, med katastrofale flger for prosjektet.
Fra midten av august 2007 har Tone Olaf Nielsens veiledning vrt av uvurderlig betydning for prosjektet. Etter hennes anbefaling og oppmuntring begynte jeg lete etter bidragsytere som kunne utvide synsfeltet til utstillingene med seminarer relatert til utstillingens tema. Jeg valgte folk som var personlig berrt av temaet. Den tredje utstillingen ble en suksess. Den engasjerte innledningen av rdmannen Olaug Kadio rev bde galleri og publikum bort fra det gamle postkontoret og hev dem ut i det globale rommet.
Likevel, etter dette tilfellet slet jeg med finne bidragsytere, og srget heretter alene for den kuratoriale innrammingen av utstilingene, gjerne i dialog med kunstnere og publikum.
Det er fra dette tidspunktet at min rolle som kurator defineres tydelig.

Jeg legger ved noen av tekstene jeg skrev om kunstnerne. Den komplette versjonen finnes i dokumentasjonen.

Cristina David (Romania,1979), kommer fra et ikke sentralt land i vesteuropeisk forstand. Hennes kulturelle referanser er likevel felles for stadig flere, og det er de referansene som definerer vr verden som et globalt samfunn. Fantasien og forestillingsverdenen knyttet til massemediene, i hennes videoer fletter seg sammen med den kontingente virkeligheten. Det er i grunn gapet mellom virkeligheten og hvordan vi oppfatter den, som er tema i hennes arbeid. Hun forteller enkelt, direkte og poetisk om en tilstand som preger den menneskelige tilvrelsen.

Sada Tangara (Mali/Senegal, 1981), kom til Norge som politisk flyktning med en hndfull fotografier fra sin fortid, i bagasjen. Disse minnene er vokabularet som er Sada kjrt. I hendene til Sada ble kameraet et instrument for anmelde faktiske forhold av elendighet og sosial hplshet. Da den fotografiske dokumentasjonen ble i sin tid gitt ut i pressen, ble han forfulgt i sitt hjemland.
Bildenes nkterne kvalitet har lite gjre med estetisering av virkelighet. Dette er ikke arbeidet til en omreisende fotograf med smak for det picturesque: hyttene fra den urbane og menneskelige periferien, reist opp rett bak bekvemmelige hus, og barna som ligger og sover p fortauene av den afrikanske storbyen, er ikke et fjernt fenomen i sted og tid, men en hard og selvopplevd hverdag. Det er fortellingen om verdenen vi beveger oss igjennom; En epoke hvor veldig ulike sosiale strata lever i symbiose ? simultant, men uten berre hverandre.

Anne Berntsen (Norge, 1967):
Kamerablikket slr som en stlkule fra en side til den andre av rommet der individet er objektet under etterforskning. Hjemmet er her plattformen hvor individualiteten deformerer seg i forsket p finne en eksistensiell stabilitet.
Vi flger med hva som skjer gjennom nkkelhullet. Vi er voyeurs, beskuere som selv er nedstyrt i kaoset av hverdagen, underlagt myriader av fornemmelser vi ikke lenger legger merke til, fordi altfor kjente, altfor vante. Og slik som blikkene vre er vi ogs flyktige, pne for alle forfrelser av en verden som egentlig ikke dsler sdme, men med vissheten om at vi bare er dette, og at vi er det i et latterlig kort tidsrom.

M. S. (Norge, 1958):
Location exercise:
I heim m1 (norr heimr) sj: verden, i denne h-en.
II hjem (jur.) brukes om et fast oppholdssted i motsetning til et midlertidig.

Den globale forskyvningen av befolkninger fra rurale til urbane omrder - fra jordbruk til industri - gir form til nye geografier, og menneskene i bevegelse danner hybride territorier og lokaliteter som fletter seg med gamle, kulturelt homogene grenser. Hva er "hjem" i en verden av globale forbindelser som minner oss om at hvert sentrum eller hjem er noen andres periferi eller diaspora?
vende hjem medfrer en forflytning til og fra steder: mot ett sted som hrer hukommelsen til, fra et annet som er ntid (men som snart igjen skal bli minne). Man overrasker seg selv i rote i stvet av glosene til et foreldet vokabular. "Hjem" er n en misforstelse gjengrodd av erfaringer, hendelser, mter, steder hvor vi stadig vekk blir omplassert: et ikke-sted. Kanskje det er nettopp her vi hrer hjemme.

Gunn N. Morstl (Norge, 1963), har videodokumentert vennskapen med Karl Wrs, mannen som lever et sparsomt liv p sin gjengrodde grd og som underholder sine gjester med gamle historier og gamle salmer sunget med innlevelse - i vissheten om at livet hans snart skal bli til stv. Prosjektet har pgtt i flere r, og er et vitneml om en forgangen og tapt lokal verden. Prosjektet er ikke bare et vitneml om en lokal verden med en kultur knyttet til jordbruket, som smaker eventyr fordi den er definitivt forbi: fortellingen om Karl og hans sregne tid og levemte, bringer et perspektiv i vr historielse ntid hvor vi omformes til stadig bedre forbruksenheter.

*

Mellom juni og desember 2007 produserte kunsthallen tte utstillinger og et sideprosjekt. Et systematisert utvalg av det produserte materialet, i tillegg til flere bidrag, ble til Arrivals/Departures p KMR (Molde, 19.01.-24.02.08). En komprimert versjon av utstillingen, tilpasset nye utstillingsforhold, ble presentert p Sunndal Kulturhus i april 2008.
Cristina David deltok p Vestlandsutstillingen 2008 med et av de arbeidene som ble vist p kunsthallen i juni 2007; to av fotografiene Anne Berntsen stilte ut p kunsthallen og Arr/Dep, var med p Trndelagsutstillingen samme ret.


5/5
Arrivals/Departures _ Global Experiences in a Local Context

The artist must immerse himself in his own anxiety, dredging up everything that is alien, imposed or personal in the derogatory sense, in order to arrive at the authentic zone of values.
Piero Manzoni, Per la scoperta di una zona di immagini, 1956

Exhibitions have a lot to do with space; the freedom is the space.
Harald Szeemann



Arrivals/Departures ble planlagt mellom slutten av september og midten av desember 2007. Under monteringer p kunstnersenteret i Molde gjorde jeg noen tilfyninger og tilpasninger i forhold til gallerirommet, men selve strukturen ble ikke forandret. Utstillingen tok utgangspunkt i verkenes karakter: deres penhet eller lukkethet, og tematisk innhold. Organisering av utstillingen i kapitler egnet seg til den arkitektoniske inndelingen av kunstnersenteret. Utstillingen var en reiseopplevelse som utviklet seg vekselvis fra lyse til halvmrklagte rom.
Til stedet ved pningen 19. januar, Tingvoll kunsthallens publikum var i overtall. Kunstnersenteret har registrert en kning i publikumsbesk under utstillingsperioden:
Arrivals/Departures krevde mer av betrakteren enn andre utstillinger, men til gjengjeld gav mye tilbake.
Katalogen fungerte som utfyllende dokumentasjon og guide, og var i seg selv et kuratorisk arbeid. Mens verkene, i utstillingens sammenheng, kunne leses som tekst, tekstene i katalogen kunne i deres tur leses som bilder. Plakatformatet forteller om utstillingens aktivistiske gemytt. Katalogen er p engelsk, globaliseringens sprk.
Jeg vil gjerne legge ved opplevelsesforlpet (skrevet i november/desember 2007) som ble delt ut til publikum, som beskrivelse av utstillingens omfang:

Arrivals/Departures er et orkesterverk: Hver kunstner med sin sregne stemme er med p danne klanger, med Kustnersenterets lokaler som historisk resonansrom. Galleriet er ikke bare en beholder for utstillingen, men en integrert del av den. Vi kan si at utstillingen forholder seg stedsspesifikt til utstillingsrommet.
Under utviklingen av utstillingen kommer du til finne ulike arbeider av samme kunstner i forskjellige sammenhenger.
Arrivals/Departures presenterer ikke enkelte kunstnerskap hver for seg, men lar verkene interagere med hverandre dialektisk. Verkene samtaler med hverandre ved dekonstruere hverandres innhold gjensidig. Det er innholdet av det faktiske verket som avgjr dets plass i ulike sammenhenger innenfor utstillingsrommet.
Arrivals/Departures kretser rundt to ekstremiteter representert av Gunn N. Morstls video Karl i underetasjen, og My Best Friends av Cristina David i grunnetasjen: mens enestingen Karl er et fragment av en ren, lokalforankret og foreldet verden knyttet til jordbruket, i My Best Friends er det hybride, globale som fr spillerom - dvs. det flyktige rommet som ofte fortoner seg som et ikke-sted - og som hrer ntiden til. Begge stedene er likevel arenaer for nye kjennskap og oppdagelser.
Disse perspektivene er utvidet historisk med minnet av Kurt Schwitters, avantgardekunstneren som forelsket seg i Norge (Rom 3): Du ser Hjertya fra vinduene, der skuret han leide frem til 1940 str og forfaller.

Arrivals/Departures utvikler seg gjennom fem temaer eller kapitler som er direkte inspirert av verkene: Ved vestibylen til Kunstnersenteret blir beskeren tatt i mot med to sprsml - en antydning p at vi er med p en reise som vil forandre noe i oss:
Who are We, Where Do We Go?: Fem sm fotografier av Anne Berntsen forteller om nlingen som kommer forut for en reise; P venstre siden for inngangen en samling av bilder i svart og hvitt lastet ned fra internett (Paolo Manfredi, The Heroes, the Healing, et eksempel p visuell kannibalisme) panorerer de siste frti-femti rs historie, og deres innvirkning p personene; I baksetet (video 6'14") av Liv Dysthe Snderland, er en fantasireise i tid og sted; en trestamme lagt p tvers som en bro, leder deg inn i neste rom gjennom den oransjemalte drrammen: en brannks er stukket i den ene enden av stammen nesten som en advarsel (et minne fra mitt arbeid i de norske skogene).
Perspectives er kapittelet som gir et hint til omgivelsene vi beveger oss i. Her mtes ulike synspunkter som er satt opp mot hverandre: portrettene til Britt Sorte gir et bilde av den norske bygda som et flerkulturelt samfunn; kamuflasjekjolene til Heidi Rdstl beskriver naturlandskapet som bakgrunnssteppe for menneskelige handlinger ? men ogs som tilfluktssted fra verden, dvs. et omrde der det menneskelige perspektivet opphrer; denne tvetydigheten, som ofte innebrer en eksistensiell ensomhet iboende moderniteten, bekreftes av Marianne Skjongs naturinspirerte malerier, og p en helt annen skala i Cristina Davids My Best Friends: en fiktiv samtale med skikkelser hentet fra kinoverdenen, hvis kulisse er et sted uten srlig gjenkjennbare trekk, som kunne vrt hvor som helst.
I Habitations - Housing Problems (Rom 3) begrepet hjem er i fokus: husets fire vegger skiller det private rom fra det felles, offentlige. Boligene til Magnar Fjrtoft og hyttene til Sada Tangara er en reportasje fra to motsatte verdener, som beskriver to radikalt forskjellige sosiokonomiske situasjoner. I begge tilfellene str vi likevel foran vegger uten pninger. Setningen Hvor er hjemme, ett flettverk av Marianne Skjong, henger som en utfyllende kommentar til fotografiene.
Vindusrammen som peker mot Hjertya er oransjemalt. Ved siden av den kan du lese en kort biografi om Schwitters, kunstkometen som p 30 tallet bodde der i en steinhytte frst som turist, s i eksil. To av hans dikt fra den perioden linker sammen vr og hans tid med en r aktualitet.
I neste rom There Are Two Beds samles tankene rundt hvilen som vesentlig aspekt i menneskelivet - men kaster ogs lys p i hvilken grad oppfatningen av omgivelsene er betinget av sosialstatus og geografisk opprinnelse. Tittelen av kapittelet er fritt inspirert av Platons Republikks 10. bok, i starten av hvilken Socrates og Glaucon diskuterer om fornemmelsen av virkeligheten, om dens imitasjon, og unnfangelsen av ideen om tingene som grunnlag for den menneskelige produksjonen av tingverdenen.
Her mter du frst to store interirbilder av Anne Berntsen p din hyre side; p din venstre side ett fascinerende bilde av en liggende barnekropp med ptransplantert hode til en voksen mann (Magnar Fjrtoft); videre langs veggen foran deg, tre innrammede bilder av barn som ikke har noen seng sove i (Sada Tangara).
Fra dette kapittelet gr du videre gjennom vestibylen igjen, og s ned en trapp.
Underetasjen er dedikert til et annet lag av vr erfaring av verdenen, som i motsetning til det vi har sett hittil, angr erindringen.
P vei ned til Keepsakes, mter vi frst Hengivenhet av Ingvild Fagerli (video 1'37"): en liten, verdifull detalj av hverdagslig kreativitet. Noen skritt videre mter du et fotografi fra Fjrtofta av Magnar Fjrtoft, som signaliserer at reisen fortsetter men denne gangen i all ensomhet. P din hyre side, innover i gangen kan du s sitte ned og se og hre p The Square (video 5'34"- p engelsk uten tekst) av Cristina David. Det er fortellingen om et matematisk problem som ble lst frst etter dden til den fortellende stemmens far: en hnd leker med et lekety som spretter fra den ene til den andre siden av skjermen.
Sangen og lyden av en stemme vil lede deg fram til siste delen av utstillingen.
Rommet du gr inn i er preget av vre kjelleren til en gammel herskapelig villa. Disse er de ideelle omgivelsene for visningen av Karl (video 15'03", Romsdalsdialekt med engelsk tekst): En kjrlig skildring av en person som skiller seg ut i det lokale miljet. Mens verdenen til My Best Friends er preget av global rotlshet, dette videoarbeidet gir uttrykk for at enkelte, selv med rttene sine i god bevaring har det likevel vanskelig for finne en komfortabel plass i det samfunnet de hrer til.
I samme rom, tre bilder fra utkanten av Dakar (Sada Tangara), skaker det du nettopp har sett, og bringer deg tilbake til ntiden.

*


En komprimert versjon av utstillingen tilpasset nye utstillingsforhold ble presentert, i april 2008, p Sunndal Kulturhus.

kaskrakkmini

Fragen eines lesenden Arbeiters

emigranti


Wer baute das siebentorige Theben
In den Bchern stehen die Namen von Knigen.
Haben die Knige die Felsbrocken herbeigeschleppt?
Und das mehrmals zerstrte Babylon,
Wer baute es so viele Male auf? In welchen Husern
Des goldstrahlenden Lima wohnten die Bauleute?
Wohin gingen an dem Abend, wo die chinesische Mauer fertig war,
Die Maurer? Das groe Rom
Ist voll von Triumphbgen. ber wen
Triumphierten die Csaren? Hatte das vielbesungene Byzanz
Nur Palste fr seine Bewohner? Selbst in dem sagenhaften Atlantis
Brllten doch in der Nacht, wo das Meer es verschlang,
Die Ersaufenden nach ihren Sklaven.

Der junge Alexander eroberte Indien.
Er allein?
Csar schlug die Gallier.
Hatte er nicht wenigstens einen Koch bei sich?
Philipp von Spanien weinte, als seine Flotte
Untergegangen war. Weinte sonst niemand?
Friedrich der Zweite siegte im Siebenjhrigen Krieg. Wer
Siegte auer ihm?

Jede Seite ein Sieg.
Wer kochte den Siegesschmaus?
Alle zehn Jahre ein groer Mann.
Wer bezahlte die Spesen?

So viele Berichte,
So viele Fragen.

Bertolt Brecht