rescuezone has moved...

Click on the image above or go to http://www.superzero.org

What Role? Art in the Age of Globalization

IT:
Che ruolo può avere l'arte visuale in un mondo che trabocca di immagini?
Che spazio visuale può occupare oggi l'arte, quando la comunicazione massmediale si è sostituita a quella umana, uniformando globalmente l'immaginario collettivo?
Che funzione ha la "cultura" nel processo di identificazione culturale contemporaneo, in un'epoca in cui l'insicurezza collegata alla mobilità economica e sociale, e al disordine ambientale su scala globale, pone problemi apparentemente irrisolvibili?
Quali realtà alternative e differenti è possibile produrre in questo contesto?


Ho cercato di sviluppare una piattaforma collettiva e individuale di ricerca e azione, di pratiche di mutamento e riflessione sociale, culturale e politica, adatte alle situazioni e alla molteplicità di domande che ci pone il presente.  
Non penso che l'arte, come pratica di "creatività libera" sia una sfera separata dalla vita, ma che ne faccia parte integrale -- e penso che forse questa sia una delle poche sfere rimaste dove si possano porre concretamente, e in tutta la loro ampiezza, la questione dell'impiego profondo della vita e la questione della comunicazione umana.


GB:
What role can visual art have in a world overflowing with images?
What visual space can art occupy today, when human communication has been replaced by the mass media, standardising the single global collective imagination?
What function does "culture" have in the process of contemporary cultural identification, at a time in which the global-scale insecurity linked to economic and social mobility and environmental disarray is posing apparently irresolvable problems?
Against this backdrop, what alternative and different realities can we produce?

I have tried to develop a collective and individual platform for research and action, for social, cultural and political change and reflection, suited to the situations and the many questions that the present day is posing.
I do not think that art, as a practice of "free creativity", lies in a separate sphere to life, but that it is an integral part of it -- and I think that it is perhaps one of the few remaining fields in which we really can deal in full with the issues of making use of our lives and human communication.
[Translated from Italian by Karen Whittle]

Paolo Manfredi -- Curator Tingvoll kunsthall

maciunasfluxpostfaces

Globale svar fra marginale situasjoner: Tingvoll kunsthall

Fra mai til desember 2007 plasserte det kuratoriske prosjektet Tingvoll kunsthall (The Art Space in the Middle
of Nowhere) en avsidesliggende bygd på Nordmøre i sentrum av en virkelighet av globale forbindelser og påvirkninger.
Kunsthallen var en levende organisme i form av et verksted for samtidskunst, som skapte et fritt
handlingsrom utenfor de etablerte institusjonene.

Paolo Manfredi, kurator

How we see things and places is not a secondary concern, but
primary.

Robert Smithson

tingvollpost

Da jeg for første gang kjørte fra Østlandet til Tingvoll på Nordmøre i 1999, så ikke veien som slynger seg milevis mellom fjell, skog og fjorder ut til å ta slutt. I løpet av reisen vek beundringen av de vakre naturomgivelsene for tvilen om hvorvidt dette var riktig vei. Omsider åpnet det seg en lysning i det folketomme landskapet. Spredte bygninger mellom plener og jorder, omringet en våg.

I mange år har dette landskapet, beliggenheten og den sosiale og kulturelle konteksten til bygda, vært sentrum for en mengde refleksjoner omkring min posisjon i verden og det jeg gjør i relasjon til den. Tingvoll og Møre og Romsdal fylke var nok et møte med Norge; med en ny dialekt, et nytt klima, og en kontekst som ikke var den jeg hadde blitt fortrolig med på Lillehammer, de årene jeg hadde bodd der.

Og jeg likte det jeg så. Det var tross alt en forandring, et nytt miljø, nye muligheter, nye utfordringer. De som husker 90-årene fra denne siden, dvs. som utlending eller bare som et følsomt og årvåkent menneske, husker også at det var en beklagelig periode der forvirringen til en epoke på rask vei mot globalisering ble forsøkt leget med en massiv revival av nasjonalromantisk rus som, lik Riksvei 70, aldri så ut til å ta slutt. Krigen i Jugoslavia hadde startet det nye millenniet før tiden. Senere fikk vi vite at president Clintons teppebombing skulle demme opp for diasporaen av flyktninger (lykkejegere?) i retning det «moderne» og velstående Europa, som inntil da hadde bemerket seg med enestående politisk handlingslammelse. Den kalde krigens slutt etterlot seg et oppsiktsvekkende ideologisk tomrom, og folk visste ikke lenger hvordan de skulle oppdra barna sine. Ideologienes fall ble et generelt bevis på hvor skrøpelig grunnlag de var bygget på.



Markedsøkonomien oppløser gradvis nasjonale grenser og eierskap til ressurser. Jordens gjenoppdagede rundhet åpner opp for befolkningsforskyvning. Mennesker i bevegelse danner nye geografier. Etniske konflikter og fremmedfiendtlighet (ofte umotivert) ble kringkastet av nyhetssendingene, og redselen for «det andre» ble en del av borgerens hverdag og verdensanskuelse. Og varmen, og tryggheten man anstrengte seg for å finne i ensartetheten[1] er ikke annet enn ytterligere et symptom på det Hannah Arendt, fra det indre av Det korte århundret,[2] beskrev som «fenomener av privatisering, dvs. tilstander der ingen lenger kan se og høre eller bli sett og hørt», hvor «enhver [er] innelukket i sin subjektivitet, som på isolat», en subjektivitet som «ikke blir mindre subjektiv og de erfaringene som gjøres her ikke mindre singulære av at de multipliseres i det endeløse».[3] Det man stod i fare for å miste i hverdagen, søkte man å finne i en tapt fortid. I utkanten av byen minnet nye boliger teatralsk om arkitektur fra svunne tider.

I dag ser vi en annen arkitektur reise seg i utkanten av byene. Kjøpesentre i glass, lette strukturer i metall og plater og vide publikumsvennlige parkeringsplasser. En utstrakt bruk, i det urbane miljøet, av normerte offentlige rom,[4] kan settes i sammenheng med en internasjonal politikk som ved å stenge grensene gir lokale og utilstrekkelige svar på spørsmål som har opphav i global ubalanse.

 

 

Da jeg arbeidet med å definere mitt prosjekt, som senere munnet ut i Tingvoll kunsthall, var det territoriet som organisk fenomen som interesserte meg. Simpelthen fordi jeg ikke kan se bort fra virkeligheten jeg har omkring meg - den virkeligheten jeg må forholde meg til, om jeg skal utvikle en diskurs i praksis. Prosjektet, som lokaliserte en «global» kunstpraksis i en spesifikk lokal sammenheng, var resultat av mitt påtrengende behov for å skape handlingsrom til en selvstendig kulturproduksjon. Hvorfor er det ikke mulig her, undret jeg, å utvikle en anstendig diskurs omkring samtidskunst? Er det folketallet? Er det på grunn av den geografiske beliggenheten? Og skal geografien i så fall avgjøre hva jeg tenker og hva jeg gjør? Hva med de kulturelle stimuli vi får, og våre kulturelle referanser? Blir de ikke formidlet her som andre steder av masseinformasjonsteknologien, og er de ikke dermed nøyaktig de samme som alle andre mennesker får? Er utkanten et geografisk sted eller en mental tilstand? Om det er en mental tilstand, altså en konstruksjon, er dette noe som kan dekonstrueres og erstattes med andre oppfatninger? Noe som er mottakelig for forandring?

Det jeg ønsket var muligheten til å utøve intellektuell nysgjerrighet, og frihet til å utvikle en nåtidig uttrykksform som kunne gi erkjennelse og svar, eller stille spørsmål på høyde med tiden og situasjonene jeg opplevde. Å flytte fra situasjonen uten videre (med alt det innebærer), visste jeg av erfaring var en feilslått strategi. Hadde jeg formulert problemstillingen som en strid mellom sentrum og periferi, eller mellom by og land, ville den ha begrenset seg til en distriktspolitisk klage. Jeg ville ha fastlåst meg selv og mine argumenter i en getto, og stengt adgangen til sentrum av en videre problematikk.

Tingvoll, et desentralisert urbant område med lav befolkningstetthet som utvikler seg uten struktur, [5] relasjonen og avhengighet til byen (hva gjelder arbeidsplasser og tilfredsstillelse av kulturelle, kommersielle og helserelaterte behov), avstandene mellom stedene og bevegelsen av folk til og fra byen, var interessant for meg. Det minnet meg om at den hierarkiske oppbygningen av territoriet (dvs. maktforholdet mellom et selvreferensielt [6] sentrum og en udefinert periferi som ikke er i stand til å produsere selvstendig erkjennelse) er sammenfallende med øvrige sosiale hierarkier.

 



En forunderlig ekstraterritorial geografi

Masseinformasjonsteknologien, raske transportmidler og relativ infrastruktur har oppløst skillet mellom det nærliggende og det fjerne, og derigjennom forvirret den alminnelige fornemmelsen av rom slik at geografiens endelikt (the end of geography) har blitt et begrep. Utvekslingen mellom byen og bygda, en dynamikk som splitter innbyggernes liv mellom atskilte steder, reduserer Tingvoll til et gjennomfartssted; for offentligheten ? som er sentrum for vår referanseverden ?befinner seg andre steder enn der vi er. Slik er Tingvoll en bit av det moderne Ultima Thule,[7] der grensene mellom her og hvor som helst er diffuse ? et utvidet ikke-sted [8] ? der atmosfæren er tett og overvåket, og man ikke kan beskyttes mot innvirkningen fra hendelser på andre siden av kloden.

Diskontinuiteten i geografien, som før moderniteten var ansett for å være årsaken til kulturell differensiering mellom folkegrupper,[9] har veket for entropien[10] av steder, mennesker og situasjoner; en forunderlig og ekstraterritorial geografi, som ikke faller sammen med den fysiske, der lokalitetene er «fratatt sin mening og evne til å definere en identitet».[11] Det lokale, i en globalisert sammenheng, blir dermed vrangsiden av et sentrum i stadig omforming og bevegelse.[12]

Bytt ut ordet «geografi» med ordet «kunstverden» eller «kultur», og du vil få en interessant likning.

 




Aprilsnarr
Men hvordan etablere en diskurs uten et dynamisk visningssted?
La oss vende tilbake til Tingvoll. Busstoppet I Midtvågen ligger foran et næringskompleks eid av konsernet Coop Orkla, opprinnelig bygget i sosialdemokratisk stil. De store butikkvinduene til det tidligere postkontoret, er som hull i fasaden. Da det i april 2007 ble kjent at jeg hadde planer om å starte et galleri for samtidskunst her, var det flere som trodde det var en aprilsnarr. Noen måneder før hadde jeg forsøkt å gi prosjektet en institusjonell forankring, uten å lykkes. Jeg hadde en plan, som var å problematisere det lokale i en global sammenheng, og jeg hadde klart å samle noen kunstnere rundt dette. I postkontorets lokaler konkretiserte prosjektet seg straks til en erfaring.
Jeg hadde seks til åtte måneder til rådighet til å drive fram et forskningsprosjekt, og sikre kvaliteten til neste steg i prosjektet, utstillingen «Arrivals/Departures ? Global Experiences in a Local Context».
Planleggingen av kunsthallen hadde begynt før jeg visste om det var mulig å leie lokalene. Da jeg omsider, i begynnelsen av mai, inngikk en avtale med Coop om vederlagsfritt å få låne postkontoret i seks måneder, skjøt prosjektet fart. Budsjettet var stramt. Med noen malingsrester jeg hadde hjemme, ble 70 kvm kontorlokale omdannet til galleri.



Den økonomiske knappheten var en ulempe, men de kreative løsningene den inspirerte til, ble en del av profilen til kunsthallen, prosjektet og stedet. Kunstnerne som engasjerte seg i prosjektet var i hovedsak lokale, og jeg håpet at vi i samarbeid skulle kunne skape forandring i en stillestående situasjon. Men det at de fleste kunstnerne hadde tilhørighet til samme geografiske område var også en utfordring, siden deres fellesetniske bakgrunn kunne hindre det mangfoldet av synspunkter og erfaringer som prosjektet var avhengig av. Men Cristina
David (Romania) og Sada Tangara (Mali/Senegal) ? to kunstnere som opplever globaliseringen på huden ? bidro betydelig til dekonstruksjonen av synspunkter som hele tiden stod i fare for å bli avgrenset til det regionale. Kunsthallen ga lokale kunstnere en arena for tverrfaglig eksperimentering, mens publikum, som i utgangspunktet ikke var særlig tiltrukket av samtidskunst, fikk oppleve uttrykk som vanligvis ikke når lenger enn til en gruppe spesielt interesserte. Kunst som kommunikasjon ble kjernen i dialogen mellom publikum og kunstnere; noe som åpnet og demokratiserte forholdet mellom partene.
De enkelte verkene og utstillingen i sin helhet ble ikke presentert som estetiske varer, men ble satt i relasjon til tematikken de inngikk i. Og god formidling og kontekstualisering ga publikum nøkkel til forståelse. Denne åpenheten knyttet et kjernepublikum til aktivitetene måned etter måned. Det er her kunsthallen gjorde en forskjell; den ble et sentrum for kulturelle oversettelser.



I sin første utforming skulle Tingvoll kunsthall inkludere ulike samfunnslag i sine evenementer; gjerne ved å tilrettelegge aktiviteter for beboerne på det lokale
asylmottaket. Som utvekslingssenter for marginale kunstprosjekter kunne kunsthallen ha utviklet seg til en permanent, interlokal plattform for aktivistisk kunst. Den korte levetiden til visningsstedet har foreløpig satt en stopper for dette. Med noen måneders avstand ser det hele ut til å ha vært et forsøk på å binde noe sammen, skjelne noe fra noe annet, se forskjeller og sette spørsmålstegn ved konvensjonelle oppfatninger. Men kunsthallen var også materialiseringen av en langsom prosess av gjenvinning og oversettelse, der mange fragmenter ble samlet inn og limt møysommelig sammen. For meg var denne intense erfaringen en tvingende nødvendighet, men det viste seg også å bli en pause fra den unntakstilstanden som Giorgio Agamben har gitt navnet Homo sacer.

Tingvoll kunsthall produserte ni utstillinger.[13] Et utvalg av verkene fra åtte av dem, ble til «Arrivals/Departures, Global Experiences in a Local Context» (ved KMR (Kunstnersenteret i Møre og Romsdal), Molde, januar/ februar 2008). En strammere versjon av utstillingen ble vist ved Sunndal Kulturhus (mai 2008). «Arrivals/Departures» var et orkesterverk som besto av 51 enkeltverk: Med sine særegne stemmer dannet de klanger; med kustnersenterets lokaler som historisk resonansrom. Galleriet var ikke bare en ramme om utstillingen, men en integrert del av den. Utstillingen forholdt seg stedsspesifikt til utstillingsrommet. «Arrivals/Departures» kretset rundt to ekstremiteter representert av Gunn N. Morstøls video Karl (i underetasjen), og My Best Friends av Cristina David (i grunnetasjen). Der Karl framstår som et fragment av en tapt verden knyttet til jordbruket, er det i My Best Friends det globale som gjelder. Disse perspektivene ble utvidet historisk ved å knytte Kurt Schwitters minne til utstillingen. Fra vinduene til KMR kan du se Hjertøya, hvor den tyske avantgardkunstneren oppholdte seg først som turist, siden som flykting fra nazismen på slutten av 1930-tallet.
«Arrivals/Departures» var et poetisk forsøk på å fornye kulturens evne til å produsere erkjennelse i vår tid. En tro på at samtidskunst kan bidra til forståelse og forsoning ved å tydeliggjøre motsetningene som følger av sosiale og kulturelle endringer. «Arrivals/Departures» var en oppdagelsesreise i samtiden; en verden i stadig forandring, der menneskene alltid er på vei til eller fra noe med sitt forråd av minner i kofferten.

 

 

1 Arendt, Hannah, L?umanità in tempi bui ? Riflessioni su Lessing.
Milano, Raffaello Cortina Editore, 2006. (On Humanity in Dark
Times. Thoughts about Lessing. New York, Harcourt Brace, 1968).
Arendt vender stadig tilbake til dette emnet. Se også Vita activa,
[1958], Oslo, Pax Forlag, 1996.
2Hobsbawn, Eric J., Age of Extremes. The Short Twentieth Century
1914-1991. UK, Random House, 1994.
3 Op.cit. Arendt.
4 «Et rom er ?offentlig? når det tillater menn og kvinner å gå inn uten
at de tidligere har blitt valgt ut for adgangen». Zygmunt Bauman,
Fiducia e paura nella città [Trust and Fear in the Cities], Milano,
Paravia Bruno Mondadori Editori, 2005. Min oversettelse.
5 «Every site glides away toward absence. An immense negative entity
of formlessness displaces the center which is the city and swamps
the country. [?] An effacement of the country and city abolishes
space, but establishes enormous mental distances. What the artist
seeks is coherence and order ? not ?truth?, correct statements or
proofs. He seeks the fiction that reality will sooner or later imitate.»
Robert Smithson, Passaics monumenter, i: Tom Nielsen, Formløs,
Den moderne bys overskuds-landskaper, København, Arkitektskolens
Forlag, 2001.
6 Som erkjenner seg selv og sitt ståsted uavhengig av det som ligger
utenfor sin rekkevidde.
7 Ultima Thule ble i antikken kalt et område «bortenfor verdens
grenser» i det ekstreme nord. Det mytiske området hvor utviklingen
av tid og rom opphører, har satt i sving forestillingsevnen til folk helt
opp til våre dager.
8 «If a place can be defined as relational, historical and concerned
with identity, then a space which cannot be defined as relational, or
historical, concerned with identity will be a non-place.» «But nonplaces
are the real measure of our time; with the aid of few conventions
between area, volume and distance ? by totaling all the air, rail
and motorway routes, the mobile cabins called ?means of transport?
(aircraft, trains and road vehicles), the airports and railway stations,
hotel chains, leisure parks, large retail outlets, and finally the complex
skein of cable and wireless networks that mobilize extraterrestrial
space for the purpose of a communication so peculiar that it
often puts the individual in contact only with another image of himself.
» Augé Marc, Non-places: introduction to an anthropology of
supermodernity [1992], London/New York, Verso, 2006.
9 Lévi-Strauss, Claude, Race et histoire ? Race et culture, UNESCO
2001. Trondheim, Tapir Akademisk Forlag, 2003. Deleuze, Gilles/
Guattari, Felix, Anti-Ødipus [1973].Oslo, Spartacus Forlag AS, 2002.
10 Angående entropi og kunst: Arnheim, Rudolf, Entropy and Art,
An Essay on Disorder and Order, Berkley, University of California
Press 1971. Entropi var også nøkkelen Robert Smithson brukte for å
forklare forandringer i byrommet. Crf. note 6. Flam Jack (Ed.),
Robert Smithson: The Collected Writings, Berkley, University of California
Press, 1996.
11 Bauman, Zygmunt, Dentro la globalizzazione, Le conseguenze
sulle persone, Bari, Laterza 2001-07. (Globalization. The Human
Consequences, Cambridge-Oxford, Polity Press-Blackwell Publishers
Ltd., 1998).
12 «There lies the great globalitarian transformation, the transformation
which extraverts localness ? all localness ? and which does not
now deport persons, or entire populations, as in the past, but deports
their living space, the place where they subsist economically. A global
de-localization, which affects the very nature not merely of ?national?,
but of ?social? identity, throwing into question not so much the nation-
state, but the city, the geopolitics of nations.» Virilio, Paul,
The Information Bomb [1998] London/New York, Verso, 2005.


13 Kunstnerne som var med er: Cristina David (RO), M.
S. (NO), Britt Sorte (NO), Anne Berntsen (NO), Heidi Rødstøl
(NO), Magnar Fjørtoft (NO), Gunn N. Morstøl (NO), Paolo Manfredi
(IT/NO), Siri Skjerve og Toril Redalen.
Ytterligere bidrag av:
Sada Tangara (ML), I. F. (NO), Liv Dysthe Sønderland
(NO) og Kurt Schwitters (DE); skytsengelen fra en annen tid. Dokumentasjon
av kunsthallen finnes på: http://rescuezone.weblogg.no.

[Artikkelen er publisert i Kunstjournalen B-Post nr. 1_08; Bilder fra Kunstneraksjonen i Bergen og B-Open 08]

p1010517

Tingvoll kunsthall: A Space of Freedom

paolo1 web

The project Tingvoll kunsthall lasted eight months (from June 16th to Dec 29th 2007) and opened the possibility to exhibit interdisciplinary contemporary art in Northwest Norway. Due to the geographic location the topics that the exhibitions faced were not determined by chance but related to the outskirts as cultural phenomena and mental construction.
The basic idea for the project arose from the experience of periphery as a geopolitical and cultural zone that very often seems to be like the rear of the world - where nothing happens and life fades out slowly, disintegrated. But nevertheless the outskirts are part of a whole that is in continuous change, where new human geographies demand a rethinking of social production of space and culture.
Tingvoll kunsthall had two aims: The one was to prepare a larger exhibition (Arrivals/Departures) concerning a complex subject difficult to grasp; the other was to problematize a context and little enough move something into change.
Because it was interesting to know how people think about and react to their own specific environment within a modern globalized society, the invited artists were mainly local artists. But to balance a point of view in danger to be too local and circumscribed, in addition to those local, two international artists were invited to expand the field of vision with their contributions.
During its time the kunsthall functioned like a gallery but it was actually something really different: nothing to buy or sell, but on the contrary nine spring-board exhibitions and talks that pointed out several aspects inherent in our local society.
The Art Space in the Middle of Nowhere
has been a space of freedom and in this space artists and visitors met each other in a common need to make sense of their surroundings.
Paolo Manfredi

plantegning kat

tingkunsthall copy


tingvoll kunsthall -8-

Paolo.pressemelding_ copy

«The borderline work of culture demands an encounter with "newness" that is not part of the continuum of past and present. It creates a sense of the new as an insurgent act of cultural translation. Such art does not merely recall the past as social cause or aesthetic precedent; it renews the past, refiguring it as contingent 'in-between' space, that innovates and interrupts the performance of the present. The "past-present" becomes part of the necessity, not the nostalgia, of living.»

H. K. Bhabha, The Location of Culture

Tingvoll kunsthall: et prosjekt for å forstå Nowhere som mental tilstand, som har bragt samtidskunst i møte med et nytt publikum.

The Art Space in the Middle of Nowhere har siden åpningen den 16. juni 07 problematisert utkanten som et av supermodernitetens nøkkel-fenomener. Gjennom utstillinger og foredrag kunsthallen har etablert en dinamysk arena for visning av samtidskunst i overbevisningen om at kunst, ved å tydeliggjøre motsetningene som følger av sosiale og kulturelle endringer, kan bidra til forståelse og forsoning. Kunsthallen var et sosialt prosjekt som har samlet kunstnere og publikum rundt refleksjonen om det lokale - dvs. det geografiske begrensede området som er bakgrunnen til våre handlinger - som del av den globale virkelighet.
Til tross for mangel på midler, Tingvoll kunsthall har i løpet av de siste 8 månedene produsert ni utstillinger, og overgått slik aktiviteten til de to største kunstinstitusjonene i Møre & Romsdal til sammen.

utside anne copy

Soliloquy er kunsthallens siste utstilling

Soliloquy er den niende utstillingen ved Tingvoll kunsthall, den siste av en rekke prosjekter som har forsøkt å åpne en diskusjon om vår samtid slik vi erfarer det i det daglige.

Siden åpningen den 16. juni i år har galleriet introdusert samtidskunst for det lokale publikum med utstillinger som har tatt for seg problematikker knyttet til opplevelsen av å bo i et geografisk begrenset område. Kunsthallen har vært et lærerikt prosjekt med mange gode og unike opplevelser. Den har gitt kunstnere og publikum en sjelden mulighet til å møte hverandre og har avdekket et tydelig behov for refleksjon over våre omgivelser. Vi som har vært med kommer uten tvil til å ta med oss erfaringene videre.


soliloquy 3 web

soliloquy 2 web


soliloquy 1 web






tingvoll kunsthall -7-

             
pressemeldingGunn Web


 

Gunn N. Morstøl har videodokumentert vennskapet med Karl Værøs, mannen som lever et sparsomt liv på sin gjengrodde gård  og som underholder sine gjester med gamle historier og gamle salmer sunget med innlevelse - i vissheten om at livet hans snart skal bli til støv. Prosjektet har pågått i flere år, og er et vitnemål om en forgangen og tapt lokal verden. Fortellingen om Karl og hans særegne tid og levemåte bringer et perspektiv i vår historieløse nåtid  hvor vi omformes til stadig bedre forbruksenheter.

 

Tingvoll kunsthall: er et prosjekt -rom for samtidskunst på Nordmøre som bidrar til en diskusjon om utkanten som kulturelt fenomen og mental tilstand. Utstillingene presentert av kunsthallen vil åpne en dialog rundt produksjonen av kultur og identitet i et landskap i stadig utvidelse som modner i skjæringspunktet mellom det lokale og det globale. Hvem blir vi til i dette ustabile mellomrommet og hvilken betydning har det lokale i et globalt perspektiv?


¨

:Paolo Manfredi

image178

tingvoll kunsthall -6-

                     image177


Location exercise

I heim m1 (norr heimr) sj: verden i denne h-en.
II hjem (jur.) brukes om et fast oppholdssted i motsetning til et midlertidig.


Den globale forskyvningen av befolkninger fra rurale til urbane områder - fra jordbruk til industri - gir form til nye geografier, og menneskene i bevegelse danner hybride territorier og lokaliteter  som fletter seg med gamle, kulturelt homogene grenser. Hva er et "hjem" i en verden av globale forbindelser som minner oss om at hvert sentrum eller hjem er noen andres periferi eller diaspora? 
Å vende hjem medfører en forflytning til og fra steder: mot ett sted som hører hukommelsen til, fra et annet som er nåtid (men som snart igjen skal bli minne). 
Man overrasker seg selv i å rote i støvet av glosene til et foreldet vokabular. "Hjem" er nå en misforståelse gjengrodd av erfaringer, hendelser, møter, steder hvor vi stadig vekk blir omplassert: et ikke-sted.
Kanskje det er nettopp her vi hører hjemme.


Tingvoll kunsthall: er et prosjektrom for samtidskunst på Nordmøre, som bidrar til en diskusjon om utkanten som kulturelt fenomen og mental tilstand. Utstillingene presentert av kunsthallen vil åpne en dialog rundt produksjonen av kultur og identitet i et landskap i stadig utvidelse som modner i skjæringspunktet mellom det lokale og det globale. Hvem blir vi til i dette ustabile mellomrommet og hvilken betydning har det lokale i et globalt perspektiv?

:Paolo Manfredi 

             
                     image178







tingvoll kunsthall -5-:

image173

 

Kamerablikket slår som en stålkule fra en side til den andre av rommet der individet er objektet under etterforskning. Hjemmet er her plattformen hvor individualiteten deformerer seg i forsøket på å finne en eksistensiell stabilitet. 

Vi følger med hva som skjer gjennom nøkkelhullet. Vi er voyeurs, beskuere som selv er nedstyrt i kaoset av hverdagen, underlagt myriader av fornemmelser vi ikke lenger legger merke til fordi altfor kjente, altfor vante. Og slik som blikkene våre, er vi også flyktige, åpne for alle forførelser av en verden som egentlig ikke ødsler sødme, men med vissheten
(Anne Berntsen, har vært en av initiativtagerne bak det Trondheim-baserte prosjektet New Meaning.)

Tingvoll kunsthall:
er et prosjektgalleri for samtidskunst på Nordmøre, som bidrar til en diskusjon om utkanten som kulturelt fenomen og mental tilstand. Utstillingene presentert av kunsthallen, vil åpne en dialog rundt produksjonen av kultur og identitet i et landskap i stadig utvidelse som modner i skjæringspunktet mellom det lokale og det globale. Hvem blir vi til i dette ustabile mellomrommet og hvilken betydning har det lokale i et globalt  om at vi er bare dette, og at vi er det i et latterlig kort tidsrom perspektiv?


-rescuezone*-



 


tingvoll kunsthall sideprosjekter* Siri Skjerve/Toril Redalen: Doing Them All

image172

Teatret rundt kunstevenementene: Doing Them All, en problematisering av forestillingen som omgir kunst

Dette er to jenters vindusshopping sett fra innsiden av ruten. Vår egen drop-in-time på utstilling. Fra hjemstedene våre vil vi så gjerne røre i den globale gryten, smake til med salt og syrlig. Forminske verden og forstørre kunsten. Vi har forstørret oss selv. Et unikt par i flere eksemplarer.
En reisende på slakk line med stramt budsjett. En reisende på geografisk og kulturell shopping. Travelling light. Hvor har du vært, ikke hva du har sett. En fiktiv dokumentasjon eller en realisert drøm? En vernissasje. Noe er utvilsomt på display. Er det en fotoserie? Er det vi? Er det oppmøte?
(hentet fra kunstnerne egen beskrivelse) 


tingvoll kunsthall -4- landskapet som absorberer

image167

 

Heidi Rødstøl har sydd damekjoler i kamuflasjetekstil og mønstrene som opprinnelig var produsert til jakt- og fritidsplagg kommer inn igjen i den hverdagslige bekledningen på et forunderlig vis. Kamuflasjen tenkt i overført betydning og anvendt til saker knyttet til det menneskelige samfunnet, kan plutselig få en helt annen verdi: fra ideologisk eller politisk og økonomisk kamuflasje, til den enkeltes behov eller ønske om å gå i ett med omgivelsene, forsvinne.

Heidi har gjort seg bemerket som billedkunstner for sine installasjoner hvor maleriet står igjen i vakuumet av et forlatt rom. Skyggen etter objektene er beviset på fravær som samtidig fyller tilstedeværelsen i rommet med hukommelse.


Tingvoll Kunsthall
er et prosjektgalleri for samtidskunst på Nordmøre, som bidrar til en diskusjon om utkanten som kulturelt fenomen og mental tilstand. Utstillingene presentert av kunsthallen, vil åpne en dialog rundt produksjonen av kultur og identitet i et landskap i stadig utvidelse som modner i skjæringspunktet mellom det lokale og det globale. Hvem blir vi til i dette ustabile mellomrommet og hvilken betydning har det lokale i et globalt perspektiv?

Paolo Manfredi - kurator

image168
mannekenger og bakgrunnsprojeksjon

image169
projeksjon

image170
publikum ved åpningen

image171
utsiden av kunsthallen ved RV70


tingvoll kunsthall 3: nye glokale geografier

142256-160

En utforskning av miljøet på landsbygda:
kvinner som beveger det lokale samfunnet

Britt har portrettert kvinner som med deres innsats påvirker det lokale miljøet i en bygd i det rurale Norge.
Alle med sin egen erfaring, opprinnelse og plass i samfunnet, fra barnehageassistenten og kassadamen til politikeren og administratoren, tegner de opp konturene av et bygdesamfunn i stadig utvikling: det geografiske begrensede rommet hvor forskjellige lokaliteter, som disse kvinnene hver for seg utgjør, møter hverandre.

Britts utstilling tar oss med på en reise mellom ulike virkeligheter som utvider vår erfaring av verden.

Tingvoll kunsthall: er et prosjektgalleri for samtidskunst på Nordmøre, som bidrar til en diskusjon om utkanten som kulturelt fenomen og mental tilstand. Utstillingene presentert av kunsthallen, vil åpne en dialog rundt produksjonen av kultur og identitet i et landskap i stadig utvidelse som modner i skjæringspunktet mellom det lokale og det globale. Hvem blir vi til i dette ustabile mellomrommet og hvilken betydning har det lokale i et globalt perspektiv?

Bilder fra åpningen, med innlegg av Olaug Kadio:

image166

image164

image162

image161


tingvoll kunsthall: 2

142256-139

Magnar Fjørtoft
(Ulsteinvik-Tingvoll), har samlet en serie fotografier av fraflyttede lokale områder i regionen. Arbeidet hans beskriver hvordan vi beskytter oss fra innsyn på våre

bosteder, både konkret og følelsesmessig. Til tross for denne beskyttelsen har vi en opplevelse

av å kjenne den utenforliggende verden.

En del av bildene rører også ved det vakuumet som oppstår når dagliglivet forsvinner fra

utkantstedene, noe som senere er erstattet delvis med den vaklende tilstedeværelsen som et

feriested kan tilby.

Magnar Fjørtoft er anerkjent fotograf, utdannet fotograf og kunstner, og forfatter av bl.a.

bestselgeren Digital fotografi i praksis.

Tingvoll kunsthall er et pilotprosjekt med en varighet på seks måneder, som åpner et rom

for visning av tverrfaglige og tverrmediale samtidskunstprosjekter ute i distriktet. Kunstnerne

som er invitert er hovedsakelig bosatt i Møre og Romsdal. Her kan de teste ut sine arbeider

fram til åpningen av kollektivutstillingen Arrivals/Departures, ved Kunstnersenteret i Molde,

januar 2008.

Kunsthallens beliggenhet bestemmer nødvendigvis temaet som utstillingene diskuterer:

utkanten som kulturelt fenomen. Selve grunnideen for dette prosjektet springer ut fra

opplevelsen av distriktet som et geopolitisk og kulturelt område i konstant friksjon med et

mektig sentrum. Mens periferien alltid er underordnet sitt motstykke, underordnes sentrene i

sin tur hver gang stadig større sentre. I et slikt landskap kan man føle seg hvileløs, hele tiden

på vei til eller fra noe og denne tilstanden er symptomet på noe i stadig forandring hvor

grensene mellom det lokale og globale blir diffuse.


tingvoll kunsthall er nå en realitet: den 16. juni åpnes dørene med en utstilling av cristina davids videoarbeider

Tingvoll kunsthall inviterer til åpning av utstilling med Cristina David 


142256-132



Tingvoll kunsthall er et pilotprosjekt med en varighet på seks måneder, som åpner et rom for visning av tverrfaglige og tverrmediale samtidskunstprosjekter ute i distriktet.  Kunstnerne som er invitert er hovedsakelig bosatt i Møre og Romsdal. Her kan de teste ut sine arbeider fram til åpningen av kollektivutstillingen Arrivals/Departures, ved Kunstnersenteret i Molde, januar 2008. Kunsthallens beliggenhet bestemmer nødvendigvis temaet som utstillingene diskuterer: utkanten som kulturelt fenomen. Selve grunnideen for dette prosjektet springer ut fra opplevelsen av distriktet som et geopolitisk og kulturelt område i konstant friksjon med et mektig sentrum. Mens periferien alltid er underordnet sitt motstykke, underordnes sentrene i sin tur hver gang stadig større sentre. I et slikt landskap kan man føle seg hvileløs, hele tiden på vei til eller fra noe og denne tilstanden er symptomet på noe i stadig forandring hvor grensene mellom det lokale og globale blir diffuse. 


Cristina David
(Bukarest, 1979) kommer fra et ikke-sentralt land i vesteuropeisk forstand. Hennes kulturelle referanser er likevel felles for stadig flere, og det er de referansene som definerer vår verden som et globalt samfunn. Tingvoll kunsthall presenterer tre videoer hvor fantasien og forestillingsverdenen knyttet til massemediene, fletter seg sammen med den opplevde virkeligheten, og avdekker en råk mellom verdenen og hvordan vi oppfatter den.
Hun forteller enkelt, direkte og poetisk om en tilstand som preger vår tilværelse.    

tingvoll kunsthall: ?

Welkommen til åpning av nye Tingvoll Kunsthall lørdag 17. mars 2007 kl. 17


HALMGRYN & DRÄGSETH

This is the First Day of My Life
17 mars - 6 mai 2007

The exhibition "This is the First Day of My Life" by Halmgryn & Drägseth will
be a comprehensive presentation of the artist duo's sculptural works from
1997-2007. Several new productions will be shown together with well known
works from the artists' production and installed into a complex environment
of arcades and secret rooms in which the spectator is more likely to get
lost than getting an overview.
Opening Saturday 17 March 7-9 p.m.


142256-78


image80

salong: nytten av hagemøbelet i den tverrfaglige, kulturpolitiske kontingens


 image79